Helgetur - på tur i natur og kultur på Helgeland
Det var her Petter Dass skrev store deler av sitt hovedverk ‘Nordlands Trompet’. Riktignok ble diktverket fullført på Alstahaug, men det var på Strand det tok form – det som i ettertid skulle bli vurdert som et mesterverk, også i nasjonal målestokk.
Det var med en litt sitrende spenning jeg tok til å utforske disse mørkets kamre og irrganger som har stått forlatt i en mannsalder. Ikke til å undres på at dette var en yndet lekeplass for de modige ungene på Dønna i etterkrigstida og seinere.
Lenge før jeg besteg den første av De syv søstre på 90-tallet lot jeg meg fascinere av det gamle sagnet om trollfjellene og deres eventyrlige ferd langs leia. En av aktørene omga seg likevel med en ekstra mystisk aura – nemlig den gåtefulle Sømnakongen.
Sørvest for Alsta ligger en smal strimmel av ei øy. Flere steder er øya ikke breiere enn vel 150 meter, men fra Austbø i nord til Hestøysund i sør er distansen hele 12 km. Her ute var det velsignet snøfritt, i grell kontrast til de store snømengdene på innlandet.
Eivind innser etter hvert at Petter ikke er i live lenger, og forsøker å reise seg. Men han sitter fast i snøen. Med stor kraftanstrengelse klarer han omsider å komme seg på beina. Skiene klarer han ikke å feste på føttene, så de blir stående igjen.
6. januar 2020 ville Arvid Sveli fylt hundre år. For å hedre forfatteren som gikk bort for et drøyt år siden, hadde jeg på hundreårsdagen lagt opp til en ørliten markering i form av en tur til Svelis hjemtrakter i Vassbygda.
I og med at den nye E6 åpnet for kun tre dager siden, hadde jeg lagt inn en slags prolog for anledningen. Jeg måtte jo bort og se på herligheten. Dette er ikke bare årets happening her i dalen, det vil også markere et tidsskille – før og etter at nyveien kom.
Å vandre mellom de vakre trehusene fra 1800-tallet er nærmest som å forsvinne inn i en tidskapsel. Bebyggelsen her er det som er igjen av det gamle tettstedet innerst i Ranfjorden, som seinere skulle utvikle seg til et bysamfunn.
Hele femten år hadde gått siden sist jeg steg i land på Onøya. Den gang var det Lurøyfjellet på naboøya som var målet. Denne gangen skulle jeg vie meg fullt og helt til Onøya. Med to fulle dager til disposisjon, skulle jeg vel få tid nok til å gjøre meg litt kjent.
Hva er vel seinsommeren uten en smak av villmark? I år var blikket vendt mot et lite, men likevel attraktivt område på vestsida av Røssvatnet. Til tross for ruvende fjelltopper og grønne dalganger, er disse traktene påfallende lite omtalt.
