Helgetur - på tur i natur og kultur på Helgeland
Tradisjonen tro ble det også i år en tur rundt Litjfjellet. Siden i fjor hadde jeg blitt klar over et nytt naturreservat, opprettet i 2017, som ligger ved den vante leia mi – og nettopp «Stavasselva naturreservat» ble et hovedfokus for årets runde.
Tapet av speilreflekskameraet på den forrige turen var hardt å akseptere. Men kamerabagen lå dypt nede i ei bergsprekk og var ingen selvfølge å få tak i. Skulle jeg konsultere profesjonelle klatrere, instruere lokalkjente – eller skulle jeg gjøre et forsøk på egen hånd?
Ei knøttlita, primitiv, men forhåpentligvis trivelig hytte i de bortgjemte fjelltraktene nord for Visten hadde i årevis pirret nysgjerrigheten min. Hytta var avmerket på kartet, og ut fra det eneste bildet jeg hadde klart å skaffe til veie, virket den å være i grei stand.
Hvorfor i all verden oppsto det et livskraftig tettsted langt inne i ødemarka? Ikke var det havn her og ikke var det jernbane. Selv ikke vei fantes det her. En to timers «byvandring» gjennom Hattfjelldal sentrum skulle gi svaret.
Et 55 km² stort fjellområde – 13 km fra nord til sør – har blitt avsatt til vindkraftutbygging av myndighetene, og 72 turbiner skal settes i drift i løpet av 2021. Jeg ville gjerne besøke denne fjellheimen i hjertet av Helgeland før det var for seint.
Tor (Þórr, Thórr), også kjent som tordenguden eller Tor med hammeren, var den mektigste av æsene, nest etter Odin i norrøn mytologi. Både sagalitteraturen og folketradisjonen antyder at det i hedensk tid skal ha stått et gudehov på Torshågen på Rødøya.
Historien om en bror på Hawaii og ei søster i Træna som aldri møtte hverandre, men som likevel holdt hyppig kontakt gjennom hele livet, er like fascinerende som den er opplysende. Korrespondansen har resultert i over 1200 bilder fra 1925 til 1970.
Høyt over Ranfjorden, nær kommunegrensen mellom Leirfjord og Hemnes, stikker det ut et lite, men markant fjellframspring – Nepsteinen. Denne særegne formasjonen har fått ord på seg for å være «Helgelands svar på Trolltunga».
Gjennom tusenvis av år har Laksforsen vært et uoverkommelig hinder for villaksen. Hit opp klarte den å ta seg – men ikke lenger. Det var ikke før det ble bygd laksetrapp på slutten av 1800-tallet at laksen ble i stand til å forsere denne barrieren.
Bare på ett år er det visst på tusenvis av folk fra fjern og nær som har gått Vegatrappa! Men de fleste går naturlig nok på dagtid. Nå på natta møtte jeg ingen andre. Å få ha hele denne herligheten for seg selv var en luksus jeg visste å verdsette.
