Helgetur - på tur i natur og kultur på Helgeland
Eivind innser etter hvert at Petter ikke er i live lenger, og forsøker å reise seg. Men han sitter fast i snøen. Med stor kraftanstrengelse klarer han omsider å komme seg på beina. Skiene klarer han ikke å feste på føttene, så de blir stående igjen.
6. januar 2020 ville Arvid Sveli fylt hundre år. For å hedre forfatteren som gikk bort for et drøyt år siden, hadde jeg på hundreårsdagen lagt opp til en ørliten markering i form av en tur til Svelis hjemtrakter i Vassbygda.
I og med at den nye E6 åpnet for kun tre dager siden, hadde jeg lagt inn en slags prolog for anledningen. Jeg måtte jo bort og se på herligheten. Dette er ikke bare årets happening her i dalen, det vil også markere et tidsskille – før og etter at nyveien kom.
Å vandre mellom de vakre trehusene fra 1800-tallet er nærmest som å forsvinne inn i en tidskapsel. Bebyggelsen her er det som er igjen av det gamle tettstedet innerst i Ranfjorden, som seinere skulle utvikle seg til et bysamfunn.
Hele femten år hadde gått siden sist jeg steg i land på Onøya. Den gang var det Lurøyfjellet på naboøya som var målet. Denne gangen skulle jeg vie meg fullt og helt til Onøya. Med to fulle dager til disposisjon, skulle jeg vel få tid nok til å gjøre meg litt kjent.
Hva er vel seinsommeren uten en smak av villmark? I år var blikket vendt mot et lite, men likevel attraktivt område på vestsida av Røssvatnet. Til tross for ruvende fjelltopper og grønne dalganger, er disse traktene påfallende lite omtalt.
Restene av telegraflinja over Tosfjellet er svært godt synlig den dag i dag, 150 år etter at den ble bygget. De rundt 200 vakkert oppmurte stolpefundamentene står som vitnesbyrd over ei tid da telegrafen var det mest sofistikerte innen telekommunikasjon.
Jeg begynte å bli dyktig sliten av dette krevende terrenget, og da jeg sto på kanten av enda ei kløft – større og dypere enn de som allerede var forsert – forsvant motivasjonen. Ovenfor meg ruvet en brysk og utilnærmelig fjellvegg.
”Et sjeldent kulturminne og et betydelig byggverk”. Slik er den godt gjemte og lenge glemte steintrappa fra 1800-tallet – vel 450 mosegrodde trinn i alt – beskrevet i kulturminneplanen for Sør-Helgeland. Nå ville jeg se byggverket med egne øyne.
I Lofotfjellene må man nesten regne med å ha turgåere rundt seg nærmest til enhver tid på de fine sommerdagene. Her på toppen kunne jeg høre et mangfold av språk, som fransk, tysk, svensk øst-europeisk, i tillegg til et utvalg norske dialekter.
