Helgetur - på tur i natur og kultur på Helgeland
November er vanligvis ikke ei tid da topptur står øverst på dagsorden. Lite dagslys er det, ofte isete og glatt i terrenget og sjelden tilstrekkelig med snø til å spenne på seg skiene. Nei, på denne årstida burde en nok ta til takke med trimturer i lavlandet.
Det kunne saktens vært fint å gå seg en tur i dag, f.eks. til Bredek. Men det ville medført grynning. Dermed valgte jeg å bli på denne perlen av en fjellgård, der ingen har bodd på 92 år. Hele huset har noe eventyraktig over seg og en atmosfære av gammel tid.
Nesøya er ei svært naturskjønn øy, beliggende nøyaktig på polarsirkelen med sandstrand, berghuler, unike steinsøyler, et vell av turstier både høyt og lavt og et innbydende fjellterreng. I tillegg kan øya skilte med en oppsiktsvekkende historie.
For andre år på rad hadde jeg lagt opp til at den tradisjonelle vårskituren skulle gjennomføres til fots – på høsten. I år var planen å dvele litt ved utsiktsplatået “Bjørns plass” ved Stavassveien. Der lå alt til rette for å få i stand et skikkelig kaffebål.
At det regnet, så jeg ikke på som noen ulempe, da målet for turen var å ta meg oppover mot Holmvassforsen. Med mye nedbør og stor vannføring i Holmvasselva antok jeg at fossen ville vise muskler i dag.
Etter fem års fravær var det på høy tid med en Børgefjell-tur igjen. I år var det de sørlige egner med sine rolige landskapstrekk som skulle vies oppmerksomhet. På turen opplevde jeg alt fra speilblanke fjellvatn til et fryktelig uvær, da teltet blåste ned!
Den opprinnelige tanken var å ta meg til topps på et eller annet fjell med fri horisont mot sørøst for å kunne bevitne en total måneformørkelse (“blodmåne”) som skulle inntreffe på kvelden. I stedet ble det å rote rundt i tåka i 1400 meters høyde.
Da jeg ble oppmerksom på at den “historiske turen” – en fast post på programmet under Velfjorddagan – skulle gå til Hammarslian i Tosen, oppfattet jeg det som en gyllen mulighet til å få guiding til et unikt kulturminne.
Borgen er ei knapt nitti år gammel steinhytte, beliggende høyt over bygda Bardal ved Ranfjorden. Med flere litt sprelske turideer realisert denne sommeren, var jeg i en god stim, og det neste jeg så for meg var å få til ei overnatting i den ærverdige Borgen.
I den blanke vannflata speilet de rødmende godværsskyene seg. Det var nærmest som å være i et nasjonalromantisk maleri. Å ligge og reke utpå Stavatnet denne milde natta var i grunnen enda flottere enn det jeg hadde sett for meg.
Havskodda under meg framstod mer og mer som en berikende faktor. Å stå her ved Tindbu med et glass Riesling og betrakte Lukttinden, De syv søstre og Dønnmannen, mfl, som om de skulle være nunataker på en gigantisk iskappe, var sannelig ikke så verst.
Lengselen etter å komme seg opp på en fjelltopp var stor, så jeg valgte meg ut den første og beste – Storklumpen. Det ville bli min syvende tur dit – ti år etter den forrige og 34 år etter min første. Som så mange ganger før, ville jeg ta den lyse natta i bruk.
