helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
 
Tur nr. 123 / 12. - 15. aug. 1995:
 
Børgefjellet (Søre Biseggvatnet) Grane / Hattfjelldal
          Dag 1 - på langtur
 
 
 
 
Kartlink
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
nn 
 
Dag 1: Simskardet - Søre Biseggvatnet
Start:
13:00
Framme: 
22:25
Vær:
Sol fra klar himmel.
 
 
 
 
På langtur
 
Vi hadde ankommet Simskardet kvelden i forveien, parkert bilen, labbet noen hundre meter langs Simskardelva, før vi hadde slått leir på elvebredden. I dag skulle Jan og jeg legge ut på en lang vandring innover selveste Børgefjell nasjonalpark - et villmarksområde vi hadde hørt mange gjetord om, men ikke visste særlig mye om. Jan hadde aldri vært i Børgefjellet før, mens jeg kun hadde avlagt parken et kortvarig besøk som 18-åring, da jeg i lag med bl.a. faren min hadde besøkt Sipmeken fra svensk side.
 
Kvelden i går var stemningsfull med en måne som lyste opp Simskardelva, der den rant traust og tung gjennom den mørke skogen. Suset av villmark hadde allerede greid å trollbinde oss - og det før turen var skikkelig i gang. Dette lovet godt! Etter frokost og kaffe pakket vi sammen og tok fatt på vandringen videre innover Simskardet. Det ville bli en lang dags ferd, tenkte vi - og det skulle det også bli!     
 
 
 
 
Frokost ved Simskardelva. 
 
 
 
Stien ble fulgt innover skardet. Den var godt opptråkket. Ikke så rart, da Simskardet er en av de viktigste innfallsportene til nasjonalparken. Det var dessuten overraskende mye folk å se, deriblant to terrengsyklister og foreldrene til en tidligere klassekamerat av meg som hadde vært helt oppe ved Simskardvatnet.
 
Golverskardelva og elva fra den øvre delen av Simskardet ble krysset på hengebruer, og etter å ha tatt en rask titt på den åpne Simskardhytta bega vi oss oppover Biseggskardet i sørøstlig retning. Dette skardet var drygt, og stien ble snart så utydelig at vi et stykke oppe i skardet kom bort fra den. Verre var det at jeg fikk alvorlige problemer med sekken. Både ei skulderreim og magebeltet truet med å ryke. Jeg så meg dessuten nødt til å legge fra meg kamerabagen, da denne tok for stor plass.   
 
 
 
 
I Biseggskardet får jeg problemer med sekken.
 
 
 
Omsider kom vi over skoggrensen, og myr og krattskog var et tilbakelagt stadium. Ved ei fin gresslette rett under fjelltoppen Biseggen fant vi ut at det var på tide med en middagspause. Sola skinte som bare det, og det var herlig å få sette fra seg sekken ei stund. Mens vi var her ble vi vitne til et steinras oppe i Biseggen. Steinblokkene som ble satt i bevegelse høyt oppe i den bratte fjellsida buldret noe voldsomt. En liten reinflokk ble også observert. Etter tre timer på dette vakre stedet var det på tide å gå videre.   
 
 
 
 
Det blir en god og lang middagspause ved Biseggelva.
 
 
 
 
 
Etter tre timer er det på tide å forlate gressletta under Biseggen, og begi seg videre innover fjellet.
 
 
 
Biseggelva ble krysset uten nevneverdige problemer. Det begynte allerede å bli kveld, og den lave kveldssola laget lange skygger. Vi var begge spente på hvordan terrenget ville se ut videre, på vei over passet mot Biseggvatna, og ved det høyeste punktet fikk vi svaret. Fjellterrenget fortonet seg vilt og spennende innover, men det lå også overraskende mye snø ved nordre Biseggvatnet. Det var ved dette vatnet vi hadde tenkt å slå leir for kvelden, men den steinete stranda og all snøen fikk oss til å fortsette.
 
 
 
 
Ved nordre Biseggvatnet er det både steinete og mye snø, så vi fortsetter ferden. 
 
 
 
Kvelden var sval og fin, og selv om vi hadde gått langt var det såpass spennende å bevege seg i denne ødemarka at vi nærmest gikk på autopilot. Elva fra Kvigvatnet like nedenfor Kvigtinden kom i mange små løp, og det var i det hele tatt et ganske gjørmete og vått område å ferdes i. Men endelig kom vi til det innbydenede søre Biseggvatnet, og her var det ikke vanskelig å finne teltplass.
 
Det ble en vakker men kjølig seinsommerkveld. Månen lyste fra øst og speilet seg i fjellvatnet, og i nordvest lå fortsatt glansen etter solnedgangen.
 
 
 
 
 Måneskinn i Børgefjellet.