Det glatte lag
Etter en innholdsrik april med fire toppbestigninger så langt, ville jeg fortsette den gode trenden, og hadde peilet meg inn på nok en toppvarde.
Fra Svenningdalen fulgte jeg Båfjelldalsveien oppover åsen, før jeg bega meg innover Kappskardet på østsida av dalen. Målet var toppen av Kappfjellet, der jeg kun hadde vært en gang tidligere - høsten 1990. Den gang kom jeg gående over fjellet vestfra. I dag ville jeg altså følge Kappskardet innover, og nærme meg toppen fra nord / nordøst.
Været var nydelig. Føret bestod av skare med et tynt lag pudder - noe som betød god framkommelighet. Men samtidig ville det sette krav til manøvreringsegenskapene ned fra fjellet igjen. Innover skardet gikk det enn så lenge lekende lett. Jeg gikk nærmere Kappskardeelva enn på tidligere turer, og etter noen km i østlig retning dreide jeg sørover og oppover søre Kappskardet. Samtidig kom jeg over skoggrensen. Noen kråker holdt et voldsomt leven der skardet svinger, uten at jeg klarte å avdekke årsaken til dette.
Oppover mot toppen forsvant puddersnøen, og isete og glatt skare tok over. Jeg priset meg lykkelig over at skifellene fortsatt dugde. Hvis ikke ville det blitt tilnærmet umulig å ta seg oppover. Stusset litt over en varde høyt oppe i skardet, og lurte litt på hvilken hensikt denne kunne ha hatt. Endelig kunne jeg plante føttene ved den store toppvarden på Breidskardfjellet (det høyeste partiet av Kappfjellet). Noen gamle og isete ski- og scooterspor tydet på at det hadde vært folk her tidligere i vinter.
Det blåste friskt på fjellet, men pga skaren føyk det heldigvis ikke, og sikten var utmerket. Ferden gikk så nordvestover, over det bølgende Breidskardfjellet. Gjennom det kupperte fjellandskapet ble det en del opp og ned. Nedoverbakkene var såpass slake at jeg turte å slippe meg utfor, selv om jeg svært raskt kom opp i høy hastighet på det knallharde underlaget.
Nå var jeg kommet så langt vest at det var på tide å slippe seg ned i Breidskardet på sørsida av Breidskardfjellet. Jeg kunne selvsagt ha gått rett ned i skardet fra toppen, men da ville jeg fått mye skog å hanskes med nedover. Dessuten er det som oftest triveligere i høyden på slike godværsdager.
Svingene ble videre og videre nedover den relativt slake fjellsida, og farten økte. Plutselig farer jeg over en "usynlig" hump, med den følge at jeg mister kontrollen. Skiet skjærer brått ut, og det hele ender i et spektakulært fall. Da jeg er iferd med å komme til hektene igjen får jeg se den ene vindvotten seile i jevnt tempo nedover det glatte underlaget, før den omsider stopper.
Jeg plukket opp votten og fortsatte nedover granskogen mot Svenningdalen. Etter å ha basket meg gjennom skogen kom jeg omsider ned til E6 ved Bordvedneset, som ble fulgt tilbake til utgangspunktet. Jeg så tre ryper på turen og observerte noe som lignet på revespor.
Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1996.
