Tur nr. 138 / 21. - 22. jun. 1996:

 

Litjskardvatnet Vefsn

          Dag 2 - i tåkeheimen

 

 

I tåkeheimen

 

I dag skulle to av Visstindan bestiges, hvis alt gikk etter planen. I rimelig godt vær labbet vi i vei rundt vatnet og innover Litjskardet. Videre bar det oppover en fjellrygg med en markant bekkedal langs den ene sida, og Visttindan kom stadig nærmere.     

 

 

Etter hvert hadde vi kommet såpass høyt at det kun var snø å gå på. Det gikk helt greit, og snart var vi på vei mot Litjskardtindens loddrette sørvegg. Været hadde i det store og hele holdt seg bra, men nå så vi den kritthvite regntåka komme for fullt fra vest. På bare noen sekunder var optimismen snudd til fortvilelse. 

 

Her var det bare en ting å gjøre - å komme seg ned i lavlandet igjen fortere enn svint, før skodda ble for tjukk. Ingen av oss hadde lyst til å bli sittende værfast, så det gikk fort nedover snøflankene. Men takket være våre egne fotspor ble det en grei nedfart - tross dårlig sikt, og snart hadde vi mose og stein under føttene igjen. Utrolig så fort forholdene kan skifte i fjellet - fra blå himmel til ei grå suppe, der en knapt kan se noen meter foran seg. 

 

 

Både Jan og jeg var av den oppfatning at å bli værende i fjellet under de rådende omstendigheter ikke var det helt store. Så vi gikk rett ned mot leiren, pakket telt og sovepose, og fortsatte langs en vardet sti helt ned i Eiterådalen. Fire ryper ble observert, samt et reir med egg som lå på bakken.

 

Sett med etterpåklokskapens øyne var vi egentlig heldige som ikke hadde kommet oss høyere til fjells, før vi traff på skodda. Hadde vi befunnet oss på toppen av Litjskardtinden når tåka kom sivende, kunne det lett ha blitt atskillig mer dramatisk enn hva det faktisk ble.

 

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1996.