Tur nr. 142 / 21. - 28. aug. 1996:

 

Børgefjellet (Ranseren) Hattfjelldal / Sverige

          Dag 1 - først og fremst

 

 

Først og fremst

 

Fjorårets tur i Børgefjellet gav såpass mersmak at jeg i år hadde planlagt å være borte i en hel uke. Det ville i såfall bli min lengste tur noen gang, med klar margin. Noen dager i forveien hadde Jan og jeg møttes hjemme hos meg for å planlegge innkjøp og turområde. Kartene ble lagt utover gulvet, og vi kom fram til at vi skulle satse på å møtes inne ved Reinhornvatnet det fjerde døgnet mellom klokka fire og seks, etter inspirasjon fra Lars Monsen og Trond Strømdahl som pleide å inngå denne type avtaler.

 

Etter å ha blitt kjørt til Storvollen øst for Susendalen tok jeg beina fatt og trasket i vei langs en merket sti gjennom skog og kratt. Etter kort tid innså jeg imidlertid at stien førte vestover i retning Tiplingan, og ikke sørover mot Fremstvatnet, dit jeg hadde tenkt meg. Dermed tok jeg av fra stien og fulgte Skibekken oppover den slake fjellsida. De første kilometerne var det en del myr og bjørkeskog, før jeg kom inn i et område med morenehauger. Gikk opp og ned et par tre av dem, før jeg var på snaufjellet. 

 

 

Oppe på snaufjellet ble det lettere å ta seg fram, og trivselen økte. Men det var samtidig med en sitrende spenning i kroppen at jeg beveget meg inn i villmarka - langt fra hus og heim. Denne delen av Børgefjellet hadde jeg kun kjennskap til fra kartstudier. Å få se dette landskapet i virkeligheten var en motivasjonsfaktor i seg selv, og i løpet av morgendagen håpet jeg å være framme ved den store fjellsjøen Ranseren. Passerte riksrøys nr 206 fra 1760 før dagens mål, Fremstvatnet, kom til syne. 

 

 

Vatnet lå vakkert og lunt til innerst i et lite dalsøkk. Jeg gikk den siste biten ned mot vatnet, og satte opp teltet nøyaktig på riksgrensen som skjærer tvers over Fremstvatnet. Den karakteristiske Durrenpiken (1.276 moh) var et tydelig blikkfang i sørøst, vel to mil inne i Sverige. Mye nærmere kneiset Rapestinden (1.302 moh) og Rainesklumpen (1.450 moh) i vest og sørvest. Sistnevnte håpet jeg å kunne bestige allerede i morgen, på vei over fjellet mot Ranseren.   

 

 

På vei mot Fremstvatnet så jeg en god del rein i området like over skoggrensen - for øvrig det eneste av dyreliv som var å se. Været var godt hele veien, og utover kvelden klarnet det enda mer opp, selv om det ble noe mer skyer igjen før jeg la meg. Det var godt å være tilbake i det mektige Børgefjellet, og i morra ventet nye eventyr da jeg skulle ta meg over Rainesfjellet mot den langstrakte fjellsjøen Ranseren. Bare navnet hadde en touch av villmark over seg. Zzzz.