Tur nr. 157 / 27. jul. 1997:

 

Dønnmannen Dønna

          - mannen med steinansiktet

 

 

Mannen med steinansiktet

 

Med base fra ei av Helgelandskystens største sandstrender, Breivika ved Sandstrak på yttersida av Dønna, la Jan og jeg i vei langs en tydelig sti i fjæra mot det nedlagte småbruket Hagen. Målet var en bestigning av selveste Dønnmannen - et markant kystfjell på 858 moh. Til tross for at både Jan og jeg hadde adskillige år på baken med fjellturer rundt omkring på Helgeland, hadde kystfjellene inntil nå vært et ubeskrevet blad for oss begge. Dette var det på høy tid å gjøre noe med. 

 

 

I bortimot hele juli hadde helgelendingene vært begunstiget med et sjeldent godt sommervær, der sol, blå himmel og ikke minst høye temperaturer hadde vært regelen snarere enn unntaket, og dagen i dag fortsatte i samme stil. Framme ved Hagen var det bare grunnmuren som stod igjen av både huset og fjøset. Folket her ble i sin tid nødt til å flytte pga steinsprang (kilde: Til fjells i Nordland, side 240), noe som sikkert måtte ha vært vemodig, da stedet viste seg riktig så naturskjønt.   

     

 

Fra Hagen bar det hardt og brutalt opp et trangt skard med mye steinur, før vi fortsatte oppover ei jevn, men nokså bratt fjellside mot toppen. Et stykke oppe i fjellsida forsvant Jan ut av syne, uten at jeg tenkte noe mer over det. Han hadde vel bare valgt å gå sin egen vei, tenkte jeg.   

 

 

På toppen av det over 850 m høye fjellet, som bokstavlig talt reiser seg rett opp fra havet, fikk jeg en strålende utsikt i alle retninger - dette til tross for noe dis og skyer i horisontene. Det ene iøynefallende kystfjellet etter det andre lå "strødd" rundt omkring i havgapet både nordover og sørover. Nordsida av Dønnmannen var et tilnærmet loddrett stup som gav et skikkelig sug i magen, mens den karakteristiske Nasen stakk opp noen hundre meter lenger vest. Selv befant jeg meg på Leppene. 

 

 

Men hvorfor var ikke Jan kommet ennå? Hadde det skjedd noe? Jeg forsøkte gjentatte ganger å rope på ham det jeg var god for, med en øredøvende stillhet som svar. Begynte nesten å bli litt urolig, men kom fram til at han tross alt var såpass fornuftig at han ikke ville finne på å ta noen unødvendige sjanser. Jeg bestemte meg for å gå meg en liten tur østover ryggen mot Haka, noe som var temmelig fort gjort. I øst var himmelen mørk og dyster, mens det her ute ved kysten var godværet som regjerte.

 

Jeg ble oppriktig glad da jeg etter en times venting fikk se Jan ankomme toppen, temmelig shaky. Han kunne fortelle at han hadde satt seg fast i et brattheng, og ble nødt til å karre seg nedover igjen - en nervepirrende opplevelse, ifølge ham selv. Ropene mine fra toppen hadde han hørt, mens jeg altså ikke hadde hørt ham. Men nå som alt hadde endt godt haglet det med forløsende galgenhumor, i velkjent stil. Vi skrev oss opp i toppboka, der vi så at det også hadde vært andre turfolk på toppen i løpet av dagen.

 

Det var blitt kveld da vi tok fatt på turen nedover igjen. Fortsatt skinte sola, selv om lufta var blitt noe svalere. Langs stien fra Hagen mot Breivika ble vi vitne til en flott solnedgang, før vi avsluttet turen med en forfriskende dukkert i en bekk.  

 

I tillegg til dramatikk og en fantastisk utsikt, kunne turen by på observasjon av hele fire ørner. Samtlige av disse så vi i fjæra langs stien mellom Breivika og Hagen. Ørnene satt på store rullesteiner, før de flakset av sted da vi nærmet oss. En stor naturopplevelse i seg selv. Med turen til Dønnmannen har Jan og jeg endelig begynt å utforske den fantastiske Helgelandskysten, og vi vil definitivt vende tilbake. For min egen del ble "mannen med steinansiktet" mitt første bestegne øyfjell - men neppe mitt siste!

 

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1997.