Tatt på senga
Jeg lå fortsatt i soveposen og leste, da jeg med ett merket småstein som traff teltduken. "Trond?" hørte jeg med klar og tydelig røst utenfor. Ingen tvil - Jan var ankommet Golverskardet. Kom meg ut av teltet i full fart, og der stod han - in persona! Det var på ingen måte avtalt at vi skulle møtes, men vha turplanen min som jeg hadde overlevert de der hjemme, der det kom fram at jeg planla å overnatte i Golverskardet nettopp på denne datoen, hadde han klart å oppspore meg.
Frokosten ble inntatt i det fri, da godværet lot til å fortsette. Og etter at vi hadde drukket hver vår kopp kruttsterke pulverkaffe var vi klare for nye eventyr. Jan foreslo at vi kunne prøve oss på Golvertinden, men ved nærmere kartstudier kom vi fram til at 1.500-metringen Gierkietjahke kunne være et vel så spennende turmål - og dette gikk vi for. Med lette dagstursekker og iført shorts la vi i vei innover Golverskardet, spent på hva dagen ville skjenke oss av naturopplevelser.
Det tok ikke lange stunda før vi var innerst i skardet, som i virkeligheten er et imponerende botn, omgitt av mange hundre meter høye fjellsider - og nokså atypisk for Børgefjellnaturen for øvrig. Dalbunnen bestod av mye stein, men det var likevel greit å ta seg fram. Vi tok så fatt på fjellsida, og siktet oss inn mot et trangt lite pass i nordøst, på nordsida av fjelltoppen vi hadde tenkt å bestige. Oppe i passet så vi rett ned på breen Bliehtiedielhtie på østsida, før vi 300 høydemeter seinere besteg tinden fra nord.
For en utsikt! Okstindan, Børgefjellet, fjellene i vest - det meste var synlig herfra, virket det som. Vi så til og med en flik av havet glitre langt der ute i det gode sommerværet. Men like fascinerende som utsikten var det faktum at vi nå befant oss på en totalt ukjent 1.500-metring. Tinden hadde ikke engang et eget norsk navn, noe vi fant forunderlig til å være en såpass høy og markant tind. Da tinden også manglet varde eller spor av annen menneskelig aktivitet, gikk vi likegodt i gang med å bygge en selv.
På vei nedover filosoferte vi over anonymiteten til den 1.514 m høye Gierkietjahke. Vi kom fram til at for den gjengse Børgefjellvandrer er det fisket - og ikke fjelltoppene som gjelder. Og hvis man likevel finner på å bestige en fjelltopp, så er det gjerne opplagte valg som Kvigtinden, Jetnamsklumpen, el.l. For det andre kan tinden (med mindre man begir seg utpå isbreen i øst) kun bestiges fra Golverskardet, som er ei "blindgate" om en vil videre innover fjellet. Sist, men ikke minst mangler tinden et "catchy" navn.
Vel nede ved teltet igjen tok vi oss en velfortjent pause, mens vi strakk ut. Fremdeles gikk vi i shorts, som vi hadde gjort under hele turen. Men Jan kunne ikke drøye det altfor lenge, da han måtte tilbake allerede i kveld. Etter et par misslykkede forsøk på å få meg med seg var han klar til å gå videre. Jeg var imidlertid så innstilt på å gjennomføre mine planlagte ti sammenhengende døgn i Børgefjellet at jeg avslo. Fulgte ham likevel noen hundre m mot enden av flatene, før jeg snudde og gikk tilbake til teltet.
Det begynte for alvor å bli skyggefullt, og det tok ikke lang tid før tussmørket senket seg. Sola øverst i fjellsidene forsvant til slutt og det ble kaldere. Dette var altså min siste kveld i Børgefjellet. Selv om det på én måte skulle bli godt å komme tilbake til sivilisasjonen igjen i morra, så var det unektelig litt vemodig at det hele snart var over. Suset fra Golverskardelva som rant traust og trøtt gjennom det mørklagte skardet forsterket denne følelsen. Til sist krøp jeg for siste gang ned i soveposen og tok kveld.
