Stavassdalen / Eiterådalen

Tur nr. 56 / 6. – 7. juli 1991

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 2):

  • Start: 16:10
  • Framme: 19:45 (leirplass ved Sæterbekken)
  • Starttemp.: + 21°C
  • Vær: Delvis skyet / sol.

På lykke og fromme

Innover mot Stavatnet hadde jeg vært såpass mange ganger opp gjennom årene at jeg følte meg godt kjent. Men traktene videre innover dalen var fremdeles ukjent terreng. Jeg visste at om en var villig til å gå langt nok, ville en ende opp i Eiterådalen – og det var nettopp dette som fristet meg til å legge ut på en ny overnattingstur. Telt, sovepose og annet nødvendig utstyr ble pakket, før jeg satte meg bak rattet og satte kursen mot Stavassdalen.

De vel to kilometerne mot Stavatnet gikk langs den etter hvert så velkjente stien. Sekken veide litt, og jeg vurderte om jeg skulle slå meg til ro for kvelden allerede her. Men etter å ha prøvd noen kast med fiskestanga, fant jeg ut at jeg ville fortsette. Det var også andre folk ved vatnet denne ettermiddagen, og det virket sant å si mer forlokkende å slå seg til ro et sted der jeg kunne være for meg selv. Dermed heiv jeg sekken på ryggen og vendte Stavatnet ryggen.

Jeg legger Stavatnet bak meg. I sør ruver Storklumpen.


Videre innover dalen var det noen seige myrer som måtte forseres, men spenningen med å ferdes i nytt terreng oppveide på en måte slitet. Spørsmålet var hvor jeg skulle etablere teltleiren. I hvert fall ikke midt i dette myrlandet! Jeg satset på at det ville dukke opp et egnet leirsted om ikke så lenge.

Et spinkelt tre har slått rot midt i myra. Jeg observerer for øvrig syv svømmende ender i ei tjønn.


Terrenget ble etter hvert bedre å ferdes i, og på et idyllisk sted ved Sæterbekken (som for øvrig renner mot Eiterådalen), valgte jeg å slå meg ned. Det var rikelig med tørrved i den glisne furuskogen som jeg var omgitt av, og en enkel sak å få tryllet fram et kveldsbål.

Sommerkveld i Stavassdalen.


Kvelden var i ferd med å bli natt – ei natt som skulle tilbringes langt inne i Stavassdalen. Det dempede lyset gjorde det stemningsfullt å være i naturen, og jeg hadde problemer med å ta kveld. Et forsøk på å ligge ute måtte oppgis grunnet mygg og knott. Det var ikke de store mengdene, men tilstrekkelig til at jeg så meg nødt til å krøke meg inn i teltet.


Dag 2 (av 2):

  • Start: 10:50
  • Framme: 17:05
  • Vær: Delvis skyet / sol.

Tur – retur

Etter frokost var det dags å begi seg videre mot Eiterådalen. Det var stort sett hardt og fint å gå langs østsida av Sæterbekken, til dels på utydelige stier.

Et stilleflytende parti av Sæterbekken – en av Eiterågas kilder.


Snart begynte lendet å helle nedover, og jeg kom etter hvert inn i skog. Den strie Langskardelva som kommer ned fra Eiteråfjellet var større enn forventet, og var ikke helt enkel å komme seg over, men det gikk.

Fulgte så elva helt nedover mot utløpet i den enda større Sæterbekken, og straks etter kom jeg på en skogsbilvei som ikke var avtegnet på kartet. Denne fulgte jeg noen hundre meter, før det var på tide å returnere. En del turfolk var å se her, innerst i Eiterådalen.

Nede i Eiterådalen kommer jeg på en skogsbilvei.


Tilbaketuren ble lang. På nytt måtte Langskardelva krysses, før det bar oppover lia mot Stavassdalen. Tok meg en solid hvil ved leirplassen, der jeg hadde overnattet. Mens jeg satt der kom det to karer gående fra Eiterådalen med hver sin hund. Jeg kom i prat med dem, og de ville bl.a. vite om jeg fisket.

Jeg holdt meg noe nærmere Eiteråfjell-sida av Stavassdalen, i håp om å unngå de kraftkrevende myrene midtveis i dalen, men tungt ble det uansett. Da jeg passerte Stavatnet så jeg at det var uvanlig mye folk her, og noen dro jeg til og med kjensel på.

Det røynet skikkelig på kreftene de siste kilometerne, men omsider kom jeg tilbake til bilen og kunne lempe av meg den tunge sekken. Målet om å gå gjennom hele Stavassdalen, ned i Eiterådalen og tilbake igjen var oppnådd.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1991.

You may also like...