Haustreisdalen (Søre Svartvatnet)

Tur nr. 84 / 27. – 28. juni 1993

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 2): Fallmoen – Reinfjellet – Søre Svartvatnet

  • Start: 15:10
  • Framme: 20:45
  • Starttemp.: + 22°C
  • Vær: Lettskyet / sol.

På tur med Jan

Da jeg avtjente førstegangstjenesten ved Andøya flystasjon ble jeg kjent med en turglad kar som hadde for vane å tilbringe deler av sommerferiene på Helgeland. Det viste seg nemlig at hans mor hadde sine røtter i Grane, mens faren var fra Vestvågøy i Lofoten. For min del hadde jeg en far fra Grane, mens mamma var født og oppvokst i Vestvågøy i Lofoten. Veldig spesielt! Halvannen måned etter at vi hadde dimittert fra militæret stod vi på terskelen til vår første felles overnattingstur – Haustreisdalen.

Fra Fallmoen, der Jan ferierte, la vi avgårde med hver vår fullpakkede sekk oppover mot Reinfjellet – til å begynne med langs en traktorvei, før det bar ut i terrenget. Det var varmt, og til stadighet måtte vi stoppe opp og slukke tørsten med friskt fjellvann. Oppover Reinfjellet ble det bedre å ta seg fram, da vi fikk fast fjell under sålene. Vi fulgte ikke den gamle farleia gjennom Fallmoskardet, men gikk på nordsida av dette, før vi dreide videre nordover mot Reinfjellets høyeste punkt, Blårapopynten (905 moh).

Halvgått løp – på toppen av Reinfjellet.


Tross sin relativt lave høyde, hadde vi en vidstrakt utsikt fra toppen av Reinfjellet – ikke minst mot “Brurskankmassivet” og Vefsnfjorden. Etter en velfortjent pause ved toppvarden, som for øvrig var svært vaklevoren, fortsatte vi ferden nedover mot Haustreisdalen på den andre sida av fjellet. Det lå fortsatt store snøfelter her i østhellinga, og nede i dalen ble vi konfrontert med store og til dels våte myrer. Omsider kom vi ned til sørenden av søre Svartvatnet, og ved utløpet av Falldalsbekken slo vi leir.

Det ligger fremdeles mye snø i østhellinga av Reinfjellet. I nordøst rager Brurskanken og Geittinden m.fl.


Selv om Haustreisdalen i stor grad er myrlendt, så framstod likevel leirstedet vi hadde funnet oss nokså innbydende. Det stod til og med en liten benk på stedet. Vi forsøkte så å tenne opp et bål, noe som var lettere sagt enn gjort. Den sure bjørkeveden brant dårlig, og til slutt måtte gassapparatet fram.

Det hadde blitt seint da middagen var fortært, men vi var på ingen måte rede til å ta kveld riktig ennå. Vi gikk et lite stykke langs vatnet, da vi like bortenfor teltene våre kom forbi en robåt. Den lå lagelig til i vannkanten, og vi bestemte oss for å “låne” den. Dermed la vi ut på en rotur mot nordenden av vatnet – en distanse på godt og vel 1,5 km. Svartvatnet lå som et speil, og det var i det hele tatt en stemningsfull sommerkveld i Haustreisdalen.

Praten går lett og ledig på roturen over Svartvatnet.


Plutselig får vi se en isklump ligge og duve i vannskorpa et stykke utpå vatnet. Dette stusset vi begge over, da det ikke fantes antydning til snø eller is nede i dalen for øvrig. Etter å ha vært i land i nordenden, og tråkket litt rundt i bjørkeskogen, bestemte vi oss for å sette kursen mot denne enslige isklumpen – som aldeles ikke var noen isklump, men et sauekadaver! Ved hjelp av ei av årene fikk vi dratt kadaveret inn mot land, før vi rodde videre og la fra oss båten slik vi hadde funnet den.


Dag 2 (av 2): Søre Svartvatnet – Fallmoen

  • Start: 19:30 (tilbaketuren)
  • Framme: 23:00
  • Vær: Overskyet. Regnbyger (duskregn).

En makaber rotur

Etter en god natts søvn og påfølgende frokost, tok vi årene fatt, og rodde atter en gang mot nordenden av Svartvatnet. Det hadde skyet over i løpet av natta, men været var likevel ingenting å klage over. Vel framme i nordenden bestemte vi oss for å prøve å ro den stilleflytende Svartvasselva videre oppover dalen, noe som virket å la seg gjennomføre. Om vi kom oss helt opp til nordre Svartvatnet var vel heller tvilsomt, men enn så lenge gikk det bra.

Ved noen få tilfeller måtte en av oss på land for å hjelpe til med å dra båten forbi vanskelige passasjer, noe som bød på utfordringer, da det vokste tett med krattskog langs elvebreddene. Det var likevel spennende å se hvor langt oppover elva vi kunne komme i den “lånte” farkosten vår, og vi følte oss nesten litt som Tom Sawyer og Huckleberry Finn, eller kanskje snarere som brødrene Dal på vei i sin Elvegris oppover Overfloden.

Vi hadde ikke kommet langt oppover elva før vi får øye på et nytt sauekadaver, og like etter finner vi et til – og enda ett! Oppe ved en mur i elva er det slutt på roturen vår, og vi har da kommet over hele fem sauekadavre (i tillegg til kadaveret som lå og fløt i Svartvatnet i går kveld). De siste observasjonene ble gjort her ved muren. Vi spekulerte litt på hva som kunne ha bragt disse tilsynelatende friske sauene inn i døden, og hele opplevelsen var temmelig absurd – på grensen til det makabre.

Jan og jeg fortsatte til fots et lite stykke videre oppover langs Svartvasselva, men den tette krattskogen gjorde at vi ganske snart vendte tilbake mot båten igjen. Nedover elva passerte vi igjen kadavrene, som så bemerkelsesverdig ferske ut. Heller ingen synlige skader var å se, med unntak av en sau som hadde blødd fra et øye. Vi antok at sauene kunne ha blitt skremt av rovdyr, uten at vi følte oss sikre. Tilbake på Svartvatnet gikk det fort framover, da vi – med stort hell – forsøkte oss på padling.

Båt og årer ble lagt på plass, før vi etter en velsmakende middag pakket teltene og tok fatt på hjemturen over Reinfjellet. Nordtuva ble passert på sørsida, før den vriene Krokbekken måtte forseres. Her så jeg meg nødt til å kaste sekken over på den andre sida, før jeg med nød og neppe klarte å hoppe over. Jan kom seg over bekken lenger opp. Veien tilbake fortonet seg lang, men den var også på sett og vis fin. Vi gikk gjennom Fallmoskardet, før vi seint på kveld ankom Fallmoen – gode og slitne.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1993.

Etterord:

Dette var altså min første skikkelige tur i lag med Jan, men definitivt ikke den siste. I de påfølgende år – for ikke å si tiår – ble det en lang rekke turer av forskjellig varighet. De fleste minnerike og av høy kvalitet. Når det gjelder sauekadavrene, så tok jeg en telefon til eieren neste dag, og jeg fikk inntrykk av at han satte stor pris på at vi informerte ham om dette. Da er det vel kanskje tilgitt at vi var så freidige å låne robåten som lå så lagelig til ved bredden av søre Svartvatnet.

You may also like...