Haustreisdalen (Nordre Svartvatnet)

Tur nr. 109 / 29. juli – 1. august 1994

stjernestjerne

Dag 1 (av 3): Fallmoen – Nordre Svartvatnet

  • Start: 22:40
  • Framme: 7:10
  • Vær: Klart → sol fra klar himmel.

Helt vilt!

Av fjorårets fire teltturer i lag med Jan, gikk to av dem til det “forjettede” dalføret Haustreisdalen. Årets sommer hadde så langt ikke bydd på en eneste telttur i lag, da Jan hadde hatt tilhold i Lofoten, der han hadde vært engasjert noen uker i forbindelse med oppføringen av det nye vikingmuseet på Borg. Men nå var vi endelig samlet igjen – klar til å legge ut på nye eventyr. Etter å ha lagt hjernene våre i bløt, med tanke på utvelgelse av turmål, hadde vi endt opp med følgende spenstige destinasjon – Haustreisdalen!

Det egentlige målet var imidlertid å bestige Brurskanken, som vi av værmessige årsaker måtte gi opp i fjor sommer. Mens vi den gang hadde Herringbotnet som utgangspunkt, valgte vi nå å starte fra Fallmoen, der Jan for tiden ferierte. Planen var å ta oss over Reinfjellet allerede i natt, slå oss til ro et eller annet sted ved Holmvatnet, lengst nord i Haustreisdalen, og derfra gjøre et framstøt mot Brurskanken. I halv ellevetida på kvelden akslet vi hver vår sekk på ryggen, og strøk til fjells.

Sola var gått ned, og det var allerede blitt nokså skjømt – seint på sommeren som det var. Men det var likevel mildt og på alle måter en nydelig kveld. Oppspilt av eventyrlyst tok vi oss først langs en lettgått traktorvei inn mot den knøttlille Pelydalen. Deretter over Holtan, før vi etter hvert kunne ta fatt på Reinfjellet. Mens vi fortsatt var på Holtan ble vi vitne til intet mindre enn tre elger på vestsida av Pelydalen. I skumringa så vi elgene i tydelig profil mot den klare himmelen, før de trasket i skjul.

På vei oppover snaufjellet, langs Slettbekken, får vi plutselig et sterkt lys rett i fleisen. Selv om månen bare var halv, skinte den forbausende klart i den halvmørke sommernatta, og nærmest blendet oss. Etter ei stund var vi oppe på Reinfjellet, og en vidstrakt utsikt åpenbarte seg i alle himmelretninger. På østsida av fjellet strakte Haustreisdalen seg og oppe i nordøst tronet Brurskanken sammen med andre velrenommerte størrelser. I det fjerne bredte også Okstindbreens iøynefallende kappe seg.

Jan og jeg fulgte fjellet nordover, men med tunge sekker og tallrike småkløfter som måtte forseres var framdriften så som så. Vi begynte for alvor å bli i tvil om det var hensiktsmessig å ta oss helt mot Holmvatnet. Etter en rask rådslagning, ble vi enige om å gå strakeste veien ned i Haustreisdalen, og slå oss til ro ved nordre Svartvatnet. Dit var det imidlertid lengre enn det vi fikk inntrykk av fra snaufjellet. De store og seige myrene sugde dessuten krefter, og vi var rimelig slitne da vi kom fram.

I og med at vi gikk på natta hadde det rukket å bli morgen da vi var framme, og nok en strålende sommerdag var i emning. Noe av det første vi la merke til var hvor kraftig nedtappet dette regulerte vatnet var. Men verre var det at det ikke var egnede teltplasser å oppdrive i krattskogen rundt vatnet. Etter nærmere en times hvileløs leiting etter et akseptabelt sted å slå leir, fant vi omsider en brukbar plass i den vestligste bukta, sør i vatnet – fullstendig omgitt av kronglete småbjørk.

Turen over fjellet kunne by på et rikt dyreliv, i form av både småvilt og storvilt. Foruten de tre elgene vi så på vestsida av fjellet, fikk vi øye på en stor og flott reinokse nede i Haustreisdalen, i tillegg til en mengde kyr. 15 – 20 ryper ble dessuten observert i løpet av nattens etappe. For øvrig passerte vi et reingevir med en imponerende størrelse. Nå gjaldt det å få i seg litt mat, før vi kunne krype inn i teltene. Så mange timers hvile ble det dog ikke, før solsteiken utpå formiddagen tvang oss ut i teltskyggen.


Dag 2 (av 3): Klubbfjellet

  • Start: 16:15
  • Framme: Ca. 19:15
  • Tilbake: 0:15
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Med liv og lyst – klar til dyst!

Dagens store mål var å bestige Brurskanken (1 447 moh.). Etter å ha sovet oss gjennom formiddagen, var vi omsider klar til dyst i firetida på ettermiddagen. Med godt mot og relativt lette sekker bega vi oss nord gjennom Haustreisdalen, langs vestsida av Svartvatnet. Holmvasselva ble krysset og det samme ble Klubbfjelltjønnbekken. Fra ei hytte fulgte vi en sti et stykke, før vi tok oppover mot et skard i Klubbfjellet, like sør for Klubbtinden.

Klokka hadde blitt sju da vi stod på kanten mot Jamtfjelldalen i øst. Selv om avstanden til Brurskanken i nordøst ikke var veldig avskrekkende i luftlinje, så innså vi at ferden videre ville bli såpass strabasiøs og tidkrevende at det gikk rent ut over motivasjonen. Ferden over Reinfjellet i går kjentes dessuten fortsatt i kroppen. Etter en pause med utsikt mot disse høye fjellene, bestemte vi oss for å bite i det sure eplet og gi oss. Det var bare å akseptere. Vi visste at før eller seinere ville vi stå på toppen av Brurskanken.

På vei tilbake følger Jan og jeg Klubbfjellet. Utsikt sørvestover mot nordre Svartvatnet og Reinfjellet.


I stedet for å gå samme vei tilbake, bestemte vi oss for å følge Klubbfjellet sørover. Det ble en fin kveldstur som vi brukte svært god tid på, og først rundt midnatt kom vi ned til nordenden av Svartvatnet. Til slutt var det å baske seg gjennom skogen, tilbake til teltene våre i sørenden.


Dag 3 (av 3): Nordre Svartvatnet – Fallmoen

  • Start: 18:25
  • Framme: 0:20
  • Vær: Sol fra klar himmel → klart.

Soling, svømming og strandliv ved playa de la Svartvatnet

Teltplassen vi hadde funnet oss var alt annet enn trivelig, fullstendig omgitt av busker og kratt. Hmm, kunne det la seg gjøre? Hva med å flytte teltene ned på sanda ved Svartvatnet? Vannstanden var så lav at en del av sandbunnen lå framme i dagen. Jan tente på ideen, og før vi tok kveld, langt på natt, var teltene flyttet ned på “sandstranda”. Det ble imidlertid ikke mange timers søvn, før morgensola gjorde det ulevelig innendørs. Dermed tok jeg liggeunderlaget med meg ut, og slumret videre.

Utpå morgenkvisten følte jeg meg pigg, og i den strålende sola fristet det med et aldri så lite bad. Selv om vanntemperaturen ikke var høy, så var det likevel forfriskende herlig å ta noen svømmetak. På land igjen gjorde jeg i stand frokost, og snart stakk Jan nesen ut av teltåpningen. Også han var lysten på et svalende bad, og etter å ha fått litt næring i skrottene var det rett ut i vannet igjen for oss begge. Det var litt sydenstemning her inne i Haustreisdalen denne formiddagen, med strandliv, sol og sand.

På svøm i Svartvatnet.


Etter flere timer på stranda med soling, bading og svømming begynte spesielt jeg å bli skikkelig solbrent. Hvem hadde vel husket å ta med seg solkrem til fjells? Vi avsluttet etter hvert, og fikk på oss mer klær. Prøvde så å fiske litt. Opplevde at det nappet, men fikk trøbbel med fiskeutstyret, slik at også denne aktiviteten ble avsluttet. Dermed var det bare å samle sammen klær og utstyr, pakke og gjøre oss klar for en strabasiøs tur over fjellet.

Først i halv sjutida kom vi oss i gang. Det var direkte smertefullt å heise sekken på den solbrente kroppen, selv om det var klær mellom. Her var det visst bare å bite tennene sammen og holde ut! Det ble en lang og fæl tur tilbake – et regelrett blodslit! Kombinasjonen solbrenthet, sterk sol, myrer, gummistøvler, vannblemmer under føttene og mygg var alt annet enn heldig. Jan holdt et høyere tempo enn meg, og ved foten av Reinfjellet skilte vi lag. Avstanden mellom oss økte nærmest for hvert skritt.

Oppe på Reinfjellet så vi hverandre igjen en stakket stund, før Jan forsvant “for godt”. Både han og jeg er av samme oppfatning om at vi kan gå i vårt eget tempo, hvis vi føler for det. I stedet for å gå i lag absolutt hele tida, er det helt greit å gå litt hver for seg. Slik ble det altså på denne tilbaketuren, da jeg ikke akkurat dro opp tempoet. Det var seint på kveld da jeg slapp meg nedover fjellsida. Selv om jeg slet med vannblemmer og solbrenthet var det utrolig stemningsfullt, nå som sola hadde tatt kveld.

Jeg klarte ikke å huske den nøyaktige leia vi gikk oppover første kveld, men traff på traktorveien. Feilen gjorde jeg først i et “veikryss”, der en annen traktorvei tar av mot sør. Jeg tok til å følge denne, og kom dermed på E6 noen hundre meter sør for utgangspunktet vårt ved Kolbeinsletta. Men omsider kom jeg da fram. Det var utrolig deilig å endelig være nede, og etter å ha fått slukket tørsten ble det utvekslinger av erfaringer fra turen over fjellet. Det viste seg at Jan hadde kommet ned hele 50 minutter før meg.

Noe dyreliv var å se også på tilbaketuren. I østhellinga av fjellet så jeg fjellvåk, og jeg var også ganske nær en staselig reinbukk i det samme området. Jeg så dessuten hare på traktorveien nede i skogen. Selv om vi mislyktes med å bestige Brurskanken, så ble det likevel en minnerik tur – på godt og vondt!

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1994.