# 168 • 1. juli 1998

Åtte hundre meter over torget

Turmålet for årets første sommertur var Mosjøens karakteristiske byfjell – Øyfjellet (818 moh). Da Jan og jeg lanserte turplanene for John-Sindre, hadde han lyst til å være med oss til topps – og noen timer seinere var alle tre klare til start.

Fra Øya, på vestsida av Vefsna, begynte vi med å rusle bortover mot Trongskardet. Deretter var det bare å gyve laus på steinurda oppover skardet. Som navnet indikerer er dette et trangt og bratt skard, men med unntak av litt laus grus og stein helt øverst i skardet, var det likevel greit å gå. Under oss lå Mosjøen med sin trehusbebyggelse.

Fra toppen av skardet dreide vi nordover, og oppover fjellet. Også fjellsida var noe bratt i begynnelsen, men ble slakere mot toppen.

John-Sindre med De syv søstre i bakgrunnen.

Etter to timer med pusting og pesing stod vi ved den staselige varden, og kunne sette oss ned og nyte utsikten mot De sju søstre, Finnknean, osv. Til og med Lovund og Træna var synlige fra her vi satt!

Ved varden (818 moh).

Etter å ha signert Fjelltrimmens utlagte bok – anno 1998, gikk vi noen meter lenger fram på kanten i håp om å få se byflata i Mosjøen, og plutselig kom den til syne. Det var litt av et syn! 800 meter under oss kunne vi se både torget, byparken og de stramt arrangerte kvartalene som setter sitt preg på denne byen. Både bygninger og gater ble gjenkjent – men alt i hop virket naturlig nok forsvinnende smått. Også åslandskapet øst for byen, elvene Skjervo og Vefsna, samt Vefsnfjorden ble iakttatt fra Øyfjellet.

Vefsnfjorden utover. I bakgrunen ses Holandsvika, litt av Drevja og fjellpartiet Toven.

Aluminiumsverket er hjørnesteinsbedriften i Mosjøen, og stod ferdig i 1958.

Mosjøen fikk bystatus i 1876, og baserer seg på en stramt regulert byplan med regelmessige kvartaler.

De øvre deler av Mosjøen. Vi får nesten på følelsen av å befinne oss i en skyskraper – bare en del høyere.

Et stykke nedi fjellsida satte vi oss ned og stelte i stand middag og nykokt kaffe. Etter at dette var fortært i ro og mak, gikk det “fort og gæli” nedover mot bilen.

Det var en god del folk å se denne dagen – naturlig nok, men ingen ved toppvarden. Turen opp på Øyfjellet var min første fjelltur i lag med mosjøværingen John-Sindre – men forhåpentligvis ikke min siste.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1998.