# 105 • 8. mai 1994

Mot felles mål

Motivasjonen var på topp for å gjøre et nytt forsøk på en bestigning av Kvannlitinden i grenselandet mellom Grane, Brønnøy og Bindal. For en måned siden hadde jeg tatt meg hele veien innover mot fjelltoppen, men hadde ved foten av fjellet blitt nødt til å snu, da det var blitt seint på dag – såpass seint at mørket ikke var langt unna. Nå i mai hadde dagene blitt lengre, og forutsetningene for å komme seg til topps var adskillig bedre.

Som på det forrige forsøket kom jeg meg heller ikke denne gangen av gårde før godt utpå formiddagen. Fra Mosvassdalen fulgte jeg den etter hvert så velkjente leia mot Steinhytta på Tosenfjellet, og videre oppover mot Mosvatnet, som jeg gikk langs østsida av. Nå var det ikke bare den fjerntliggende Kvannlitinden jeg hadde noe uoppgjort med. Bestigningen av Mosvasstinden i mars ble også på sett og vis et antiklimaks, da skodda som lå rundt toppen snøt meg for alt av utsikt.

Mosvasstinden, som jeg nå hadde rett foran meg, måtte jeg uansett passere på veien videre, så jeg besluttet å ta turen oppom toppvarden. I dag var utsikten fra toppen noe helt annet, og fornøyd med å ha “plukket” med meg Mosvasstinden (1 033 moh.) fortsatte jeg turen mot hovedmålet – Kvannlitinden. Fra den forrige turen inn mot fjellet husket jeg at det var et par vriene kløfter som måtte passeres langs den høyeste ryggen. Derfor valgte jeg å gå litt vest for ryggen, der det var bedre å ta seg fram.

Jeg gikk så over den svært så anonyme Kjerringtinden, nesten uten at jeg la merke til det! Et sted vest for sistnevnte fjellknaus traff jeg på en trivelig kar fra Brønnøysund som hadde vært utpå “Aust-Tosenfjellet”, som han kalte det, og som nå vurderte å ta turen opp på Kvannlitinden. Etter å ha pratet litt, fant vi ut at vi skulle gjøre bestigningen i fellesskap. Dermed fortsatte vi ferden i lag mot fjelltoppen (1 095 moh.), som nå ruvet foran oss.

I et lite dalsøkk, rett før vi skulle begynne bestigningen, ble vi møtt av fire karer på ski. Det viste seg at denne gjengen virkelig hadde vært på langtur. På vei fra Kalvvatna i Bindal hadde de valgt å legge ruta over Kvannlitinden, og nå var de på tur hjem. Også disse var fra Brønnøyområdet, og da vi hadde skilt lag med vennegjengen kunne makkeren min fortelle at den ene i følget var sønnen til ordfører Solbakk i Brønnøy. Vi fulgte sporene deres oppover fjellsida, og jeg kjente at det begynte å røyne på kreftene.

Fra toppen av Kvannlitinden fikk vi et storslått skue utover et vidstrakt fjellandskap, fortsatt kledd i vinterdrakt. Selv om fjelltoppen ikke er spesielt iøynefallende, og avrundet i formen som så mange andre topper i området, så ligger den fritt til. Med en sekundærfaktor på over 17,5 km sier det seg selv at det er lite som sperrer for utsikten. Jeg lot meg spesielt fascinere av det kvasse Heilhornet ute på Bindalshalvøya og den store demningen i Kalvvatnet, halvannen mil lenger sør, som vistes godt.

Det blåste såpass friskt på toppen (slik det også gjorde på Mosvasstinden) at det ikke tok mange minuttene før vi gjorde vendereis. Allerede tidlig på tilbaketuren merket jeg at det hadde vært en strabasiøs tur, og da jeg ikke klarte å holde tempoet til Brønnøyværingen lenger, lot jeg ham bare gå. Til stadighet måtte jeg hvile på skistavene, men i et roligere tempo gikk det likevel fint å ta seg tilbake igjen. Det klarnet opp en del mot kveld, og det ble til og med litt vakker kveldssol i fjellsidene.

I tillegg til de nevnte “fjellfantene” jeg møtte på, så jeg også en del folk fra Mosvassdalen og oppover mot Steinhytta, helt i starten av turen. Ellers var det et godt klisterføre fra begynnelse til slutt.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1994.