Elgviddevatnet / Jordbruvatna

Tur nr. 108 / 20. – 22. juli 1994

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 3): Stavassdalen – Elgviddevatnet

  • Start: 11:15
  • Framme: 13:20 (Feitskardvatnet) / 16.45 (Mosskardelva) / 19:00 (Elgviddevatnet)
  • Starttemp.: + 17°C (Svenningdal)
  • Vær: Overskyet → lettskyet / sol.

En gammel drøm går i oppfyllelse

Med fjorårets misslykkede turprosjekt til Elgviddevatnet og Jordbruvatna friskt i minne, troppet jeg igjen opp i Stavassdalen med storsekken – villig til å gi meg i kast med et nytt forsøk.

At jeg aldri kom meg lenger enn til Feitskardvatnet, var som bensin på bålet å regne for motivasjonen. I år skulle jeg klare å gjennomføre denne turen jeg hadde drømt om i nærmere tre år! Forutsetningene for å lykkes var da også bedre enn i fjor. Jeg hadde tilegnet meg mer erfaring, og været virket mer medgjørlig.

Fra p-plassen fulgte jeg stien langs Stavasselva innover den skogkledde dalen. Til forskjell fra i fjor ble det ikke noe kluss da jeg skulle krysse elva, og det bar videre oppover Feitskardet med Feitskardelva på min venstre hånd. Et stykke oppe i skardet ble også denne elva krysset.

Stusset litt over en ansamling av reinhorn som jeg kom forbi, før jeg fortsatte oppover mot Feitskardvatnet. Her var det jeg måtte gi meg i fjor. Det ble en pause ved vatnet, før jeg fortsatte oppover Langskardnasen mot Mosskardvatna.

Det øverste av Mosskardvatna (883 moh) er til dels islagt. 


Jeg hadde hørt rykter om at området ved Mosskardvatna skulle være “reine, skjære månelandskapet”, noe som i grunnen viste seg å stemme – i hvert fall når det gjaldt de høyesteliggende vatna. De øverste av de fem Mosskardvatna drenerer nordover mot Vefsnavassdraget, mens de nederste er en del av Lomsdalsvassdraget.

Etter en pause ved Mosskardelvas kilder, like nedenfor det andre vatnet, fortsatte jeg vestover. Fra en overskyet værtype var det nå i ferd med å letne, og fliker av blå himmel var å se.

Ved Mosskardelvas kilder. I vest er været i ferd med å letne.


Med ett ser jeg ned på selveste Elgviddevatnet! Vatnet som jeg aldri hadde klart å få ut av tankene var nå kun en drøy kilometer unna, med sine bukter og nes, viker og holmer. Og der var jammen meg Grunnvasstinden også – en fjelltopp jeg gjerne ville prøve meg på i morra, om været tillot det. Slik værsituasjonen nå var, virket det i hvert fall lovende med en stadig klarere himmel.

Det gikk lekende lett nedover mot vatnet, tross et noe knausete og småkupert terreng, og snart var jeg framme.

Elgviddevatnet og Grunnvasstinden kommer til syne! Jeg tar sikte på tangen til høyre i bildet.  


I sør bader Jordbrufjellet i kveldssol. 


Gikk utpå en flat og langstrakt tange og satte opp teltet. For anledningen hadde jeg lånt Alf Moens telt, da pappa og Alf hadde det noe større teltet mitt med seg i Børgefjellet.

Det var nesten ikke til å tro at jeg faktisk befant meg ved Elgviddevatnet. En gammel og seiglivet drøm hadde gått i oppfyllelse. I sør skinte kveldssola på Jordbrufjellet og Grunnvasstinden. I ner-enden av vatnet syntes jeg at jeg kunne fornemme larmen fra den store fossen som kaster seg ned i Grunnvassdalen.


Telt hadde jeg lånt for anledningen, da jeg hadde lånt bort mitt eget.


Landskapet er for en stor del nakent og goldt rundt Elgviddevatnet, men været er av den trivelige sorten.


Etter å ha fått i meg noe mat, tok jeg meg en tur langs breddene for å ta den store fossen nærmere i øyesyn. Fossen hadde jeg kun sett på bilder tidligere, men å få se den i virkeligheten ble jo selvsagt noe helt annet. Det var et imponerende syn – rett og slett.

Framme ved fossen som stuper hodestups ned i Grunnvassdalen.


Et imponerende syn.


Tilbake ved teltet gjorde jeg kort prosess, og krøp ned i soveposen. Det var godt å strekke ut kroppen etter den lange marsjen over fjellet. Så langt til fjells hadde jeg aldri vært før. Også morradagen ville bli utfordrende, særlig hvis jeg valgte å få med meg Grunnvasstinden på veien mot Jordbruvatna.


Dag 2 (av 3): Elgviddevatnet – Grunnvasstinden – Nedre Jordbruvatnet

  • Start: 12:10
  • Framme: 14:40 (“Sørelva”) / 17:10 (Grunnvasstinden) / 24:00 (Nedre Jordbruvatnet)
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Høyt og lavt

I et praktfullt vær la jeg Elgviddevatnet bak meg, og tok fatt på ferden videre sørover mot Jordbruvatna. Dagens etappe begynte med å ta meg oppover fjellsida øst for vatnet, mot tjønn 762.

Deretter bar det nedover mot et dalføre som kommer inn fra øst, Sarvejællan Åarjelguevtele. Dalføret har ikke noe norsk navn, men direkte oversatt fra sørsamisk blir det “Elgdalen(s) sørvidde”. Jeg var spent på om jeg ville få problemer med å krysse elva som renner gjennom nevnte dal, men det var ingen grunn til bekymring.

“Sørelva”, som jeg yndet å kalle denne elva under planleggingen av turen, viste seg nokså uproblematisk å forsere.


Jeg gikk så bortover mot Grunnvasstinden, som virket veldig fristende i det fine sommerværet.

Ved ei lita tjønn (618 moh) nedenfor tinden satte jeg sekken fra meg, og tok fatt på bestigningen. Jeg mente at en slak fjellrygg fra nord var den mest opplagte ruta, dermed måtte jeg først gå et stykke nordover. Litt småtrøblete å komme seg opp på selve ryggen, men da jeg først var oppe var ryggen fin å følge helt til topps. Landskapet var vilt og øde – og spennende, særlig i vest, der Breidvasstinden dominerte.

Fem timer etter at jeg startet fra teltplassen ved Elgviddevatnet stod jeg på toppen av Grunnvasstinden (1077 moh). Utsikten fra denne tilsynelatende anonyme fjelltoppen innfridde alle forventninger. Både Elgviddevatnet (i nord) og de to Jordbruvatna (i sør) var synlige herfra. De ville fjelltraktene i vest var selvsagt også et flott skue, men det mest spektakulære syntes jeg utsikten utover Tosen var. Ganske sært å i det ene øyeblikket føle seg langt inne i fjellheimen, for så å skue utover en fjord i det neste.

Utsikt mot den navnløse dalen i øst. Langskardnasen og Langskardfjellet i bakgrunnen.


Tosen – slik den arter seg fra Grunnvasstinden.


Breidvasstinden (1224 moh) i vest – Grane kommunes vestligste punkt og Brønnøy kommunes høyeste fjell.


Det ligger fortsatt mye is på Jordbruvatna, konstaterer jeg.


Etter å ha lagt ut en pose med blyant og papir med noen notater fra min egen tur i den lille toppvarden, gikk jeg ned mot sekken igjen. Der ble det middag, bestående av stekt bacon – og ingenting annet! Jeg innså der og da at dette ble i skrinneste laget, men jeg fikk bare klare meg med det jeg hadde.

Ferden videre mot øvre Jordbruvatnet gikk gjennom et nokså knausete landskap, og jeg var temmelig sliten da jeg kom fram til vatnet, som for øvrig var islagt. Jeg var klar for å finne meg en teltplass, men det var lettere sagt enn gjort i denne steinørkenen.

Videre sørover var det greiere å gå, men teltplasser var det vanskelig å finne. Jeg fortsatte på rent trass, og kom så til nedre Jordbruvatnet. Dette vatnet var stort sett isfritt og den klare kveldshimmelen speilet seg i den blanke vannflata. Ubeskrivelig vakkert!

Nedre Jordbruvatnet åpenbarer seg.  Vatnet speiler alle snøflekkene rundt, slik at de blir til snodige figurer.


Langs østsida av nedre Jordbruvatnet gikk jeg mer eller mindre på autopilot, og først ved utløpet av vatnet gjorde jeg ende på dagens etappe. Da var det midnatt, og jeg hadde vært på farten i nærmere et halvt døgn.

Jeg skulle nok alltids funnet meg en teltplass tidligere, hvis jeg hadde lett nok, men jeg var så innstilt på å legge Jordbruvatna bak meg før jeg tok kveld at jeg bare fortsatte og fortsatte. Og her ved utløpet var det veldig greit å sette opp teltet.

Ved midnatt er jeg omsider framme, og tar et tilbakeblikk mot Grunnvasstinden som jeg besteg tidligere på dagen.


Tolv ryper ble observert på turen fra Elgviddevatnet. I tillegg så jeg en røyskatt i ei ur på østsida av øvre Jordbruvatnet – for øvrig første gang jeg blir vitne til en slik skapning. Ellers var det et overraskende rikt fugleliv i de karrige omgivelsene langs Jordbruvatna. Jeg var sliten og trøtt, og sovnet fort.


Dag 3 (av 3): Nedre Jordbruvatnet – Tosenveien

  • Start: 12:20
  • Framme: 18:15
  • Vær: Lettskyet / sol → overskyet. Vind.

Tort og svie

Før jeg pakket ned teltet gikk jeg nedover langs Jordbruelva en drøy km, helt til den kaster seg utfor fjellsida i noen viltre fossefall. Kanskje ikke like spektakulært som fossen ved Elgviddevatnet, men også dette et mektig skue.

Gårsdagens marsj kjentes godt i kroppen, men i halv ett-tida kom jeg meg omsider i gang med turens tredje og siste etappe. Det bar først oppover fjellsida i øst et stykke, før jeg tok sikte på å følge en markant fjellrygg ned fra fjellet. Denne ryggen virket logisk å følge ut fra kartet, men i virkeligheten var den knausete og fæl, og ikke helt enkel å ta seg nedover.

Til å begynne med var solsteiken den verste påkjenningen, men etter hvert ble vannblemmene under føttene det verste.

Morgen ved nedre Jordbruvatnet.


 Jeg får et fint overblikk over Jordbrudalen.


Etter hvert ble smertene såpass store at jeg hadde betydelige problemer med å ta meg fram. Å legge ut på en slik tur i gummistøvler betalte jeg nå dyrt for. Innimellom måtte jeg bare vrenge av meg støvlene og foreta en amatørmessig form for fotsoneterapi!

Fra høydepunkt 575 på fjellryggen gikk jeg på skrå ned mot Jordbruelva, som ble fulgt nedover mot nok en vakker foss. Deretter bar det et stykke oppover lia mot Fatfjellet, før jeg kom ned på en anleggsvei. Denne fulgte jeg mot Tosenveien.

Gåsvatnet med Vesterbukta nærmest.


Det “brant” fremdeles under føttene da jeg var framme, men det føltes likevel fantastisk å ha klart å gjennomføre denne turen – min lengste alenetur noen gang. Måten jeg hadde planlagt å komme meg hjem på var å haike! Etter kort tids venting fikk jeg skyss med Tore Svartvatn.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1994.

You may also like...