# 416 • 5. april 2012

 

Et hyggelig gjensyn

Jernbanestasjonen på Bjerka i Hemnes kommune var utgangspunkt for en lang og fin vandring gjennom tettstedet og videre innover den over ei mil lange Bjerkadalen. Dagens stasjonsbygning på Bjerka er ikke eldre enn 19 år, men som stasjonssted strekker historien seg tilbake til 1942, da Nordlandsbanen var kommet så langt nord som til Bjerka.

Bjerka stasjon – utgangspunkt og endestasjon for turen min gjennom Bjerka og Bjerkadalen.

---

Jeg tok en rask titt på Norturas nye anlegg på motsatt side av veien, før jeg fortsatte på ei bru over E6, og videre gatelangs gjennom tettstedet med 465 innbyggere (per 1.1.2011).

Norturas slakteri ble etablert i 2008, og glir godt inn i de vinterlige omgivelsene.

---

Gatelangs i Bjerka.

---

Bjerka har på mange måter en gunstig beliggenhet ved både E6 og jernbane, og mellom kommunesenteret Korgen og kommunens største tettsted, Hemnesberget. I dag blir vel navnet Bjerka først og fremst assosiert med tettstedet i botnet av Sørfjorden, men opprinnelig er dette et elvenavn. I tidligere tider var navnet på Bjerkaelva nettopp Bjerka, som er avledet av treslaget bjørk [kilde: wikisource.org]. De første gårdene ved elvas munning tok således navn etter elva.

Alle steder med respekt for seg selv har en pub – så også Bjerka.

---

Gamle E6 ble fulgt nordover. På brua over Bjerkaelva hørte jeg plutselig et voldsomt plask, da to velvoksne ender kom opp av vannet, før de la på flukt utover fjorden. Et gammelt bruhode litt lenger opp i elva vitnet om at det også tidligere hadde vært bru over elva. Enda lenger opp så jeg genbanken / settefiskanlegget som var avgjørende for å gjenopprette laksebestandene i Ranelva og Røssåga [kilde: veterinærinstituttet].

På vei oppover mot Bjerkadalen var været i ferd med å letne, og litt sol og blå himmel gjorde utsikten strålende utover Sørfjorden, som er en fjordarm av Ranfjorden. Jeg håpet at denne tendensen ville fortsette, men i stedet skyet det fullstendig over igjen.

På vei oppover og inn i Bjerkadalen får jeg en herlig utsikt over Sørfjorden og Hemneshalvøya.

---

Et godstog passerer på vei til Mo i Rana.

---

Veien innover Bjerkadalen hadde som forventet snødekke, og det var til dels ganske glatt å ta seg fram, selv med fjellsko. Et og annet hus ble passert, og den ene kilometeren etter den andre ble spist opp.

Med ett får jeg se snøplogen komme, så da var det bare å komme seg langt ut i grøfta, snu ryggen mot, og la det stå til!

Huset i skogen.

---

Og et til.

---

Hilset på en familie som var ute og gikk tur denne skjærtorsdagen, før jeg møtte ei dame med barnevogn. Det var noe kjent med henne. – Bodil?! sier jeg. – Ja? svarer hun. Dermed var samtalen i gang med min tidligere klassekammerat fra Mosjøen vgs. Jeg visste at hun opprinnelig var fra Bjerkadalen, men ikke at hun skulle befinne seg her nå i påsken.

Etter dette overraskende og hyggelige gjensynet fortsatte jeg videre oppover dalen. Jeg gremtes litt over at jeg hadde glemt å gratulere Bodil med at hun hadde blitt mor, men det var lite å gjøre med nå.

Det begynte så smått å snø litt, da den stupbratte Beinfossen kom til syne. Jeg hadde egentlig planlagt å snu ved brua over Bjurbekken, men da jeg så at det gikk en brei scootervei innover mot Målvatnet, valgte jeg å gå et stykke til.

De øvre deler av Bjerkadalen.

---

Ved brua over Bjorbekken finner jeg ut at jeg vil gå et stykke videre langs en scootervei.

---

Gården med det snodige navnet Skruvnaglen ble pekt ut som endelig destinasjon. Dit var det godt og vel to km å gå fra brua. Det gikk greit å ta seg fram, selv om fotfestet heller ikke her var spesielt godt.

På denne avstikkeren møtte jeg intet mindre enn ti scootere. Bodil hadde opplyst meg om at det skulle finne sted et arrangement oppe på fjellgården ved lille Målvatnet seinere på kvelden. Dit ville jeg ha kommet om jeg hadde fortsatt tre km videre innover fra Skruvnaglen, men jeg fant ut at det ville bli i drøyeste laget. Dessuten kunne jo store og lille Målvatnet og fjellgården der oppe egne seg godt som et framtidig turmål, tenkte jeg.

Villmarkspreget tar mer og mer over. Det begynner dessuten å fyke litt.

---

Skruvnaglen åpenbarer seg i granskogen.

---

Det bar nedover den lange dalen igjen. Nå snødde det konstant, selv om det ikke var de helt store mengdene. Omsider kom jeg ned til Bjerka, og nå fulgte jeg gata der min nå avdøde onkel bodde i mange år.

Som avslutning på turen gjennom Bjerka og Bjerkadalen gikk jeg inn på Hemnes bygdetun med sine gamle trebygninger rundt et tun. Egentlig er det den gamle gården Lillebjerka, som i 1966 ble kjøpt av Hemnes kommune, det er snakk om. De gamle bygningene på gården ble da restaurert og gjort om til et bygdetun, til glede for lokal- og kulturhistorisk interesserte.

Turen legges innom Hemnes bygdetun.

---

Det flotte hovedhuset var fra 1750, og det var i det hele tatt en litt spesiell stemning å vandre blandt disse gamle trehusene, mens snøen dalte ned. Nesten som å bli hensatt et par århundrer tilbake i tid, for en stakket stund. Men snart var jeg tilbake i det 21. århundre igjen, og gikk de siste skrittene bort til jernbanestasjonen.

Lillebjerka gård ble i 1966 overtatt av Hemnes kommune, restaurert og gjort om til bygdetun.

---

Hovedhuset er fra 1750. Det er i det hele tatt en litt spesiell stemning å vandre mellom de gamle bygningene.