Tur nr. 180 / 2. april 1999

stjernestjerne

  • Start: 10:30
  • Framme: 17:25
  • Tilbake: 22:05
  • Starttemp.: + 6°C
  • Vær: Delvis skyet / sol. Vind på fjellet.

Et blodslit

Fra Blåfjellneset på Vestersidveien la Jan og jeg i vei oppover Svenningskardet. Målet for skituren var Langskardet, vest i fjellene. Selv hadde jeg vært der to ganger tidligere – men aldri på ski.

Føret viste seg bra denne andre dagen i april, med stort sett fast og fin skare. Pga den store snøsmeltinga de siste dagene gikk Skardforsen åpen, og den kunne høres allerede fra start av. Videre bar det over sadelen mellom Grønfjellet og Blåfjellet, før vi suste nedover mot Langskardet på vestsida.

Jan speider innover Langskardet.


Langskardet var drøyt, men det var likevel spennende å ta seg inn mellom de høye, snødekte fjellene, som rager opp mot 1300 moh. De fleste av toppene var riktignok innhyllet i skyer, men ellers var været i bunn og grunn godt, med en god del sol.

Fra å følge skardet sørover, svingte vi etter hvert vestover. Terrenget ble mer kupert, og et tynt lag med tørr, fin laussnø ble det også. Vi gav oss ikke før vi var helt oppe på vannskillet, der vi kunne speide vestover mot bl.a. Grunnvasstinden. Her oppe tok vinden godt!

Ifølge navnet er Langskardet langt – noe som definitivt stemmer. Det mektige Langskardfjellet midt imot.


Oppover mot vannskillet mellom Vefsna- og Lomsdalsvassdraget.


Langskardfjellet (1240 moh) i ettermiddagssol.


Hverken langt eller lenge igjen.


Nå var det vel bare å begynne å forberede seg på den lange tilbaketuren, tenkte jeg – men nei da! Jan tok til orde for å bestige Langskardfjellet (1240 moh), like sør for der vi stod. Ettersom jeg hadde vært på denne toppen før (nærmere bestemt i 1995 – en tur som resulterte i utlyst leteaksjon), valgte jeg å bli værende på stedet. Dermed la Jan i vei oppover de 230 meterne mot toppen – til fots!

Med ett får vi fri utsikt vestover mot bl.a. Grunnvasstinden.


På tilbaketuren skyet det noe mer over, og det flate lyset gjorde at konturene i landskapet bleknet. I tillegg var løypa vår vanskelig å følge, da den for en stor del var føket igjen. Det begynte dessuten å røyne på kreftene, merket jeg, men virkelig ille ble det ikke før vi var under skoggrensen ned mot Svenningdalen. På dette tidspunktet var jeg fullstendig tappet! Tok av meg skiene – noe jeg aldri burde gjort. Skaren bar ikke, og jeg sank til knes for hvert skritt. Jeg falt også lett.

Fullstendig utslitt kom jeg hanglende ned mot bilen. Da hadde Jan ventet i over en halvtime, og det var blitt mørkt. Turen var lang og den var opplevelsesrik, men på slutten var den et sant blodslit! Det var for øvrig mye rype å se, særlig i området mellom Grønfjellet og Blåfjellet – totalt ca 35 stykker.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1999.