Trofors (Holtan)

Tur nr. 473 / 24. mai 2015

stjerne

  • Start: 11:00 (ved Troholten)
  • Framme: 20:20 (Fellingfors)
  • Starttemp.: + 9°C
  • Vær: Overskyet → delvis skyet / sol.

Fra holt til holt rundt Trofors – en historisk vandring

Bergen har sine syv byfjell. Helgelandskysten har sine syv søstre. Mindre kjent er det at Trofors – kommunesenteret i Grane – har sine syv holter (eller koller). Det var i hvert fall dette høyst uoffisielle antallet jeg kom fram til, etter å ha saumfart kartet.

Holtene det gjelder er Troholten, Storholten, Vassholten, Stengvassholten, Lausingholten, Litjmoholten og Sæterholten. Samtlige befinner seg innenfor en radius av 3,5 km fra tettbebyggelsen, og er slik sett innen rekkevidde på en og samme tur.

Denne turidéen, med å ta seg fra holt til holt rundt Trofors, hadde fått lov å modne seg et par år, men nå syntes jeg det var på tide å få testet den ut. Sant nok finnes det flere holter som kunne vært aktuelle, men da disse ikke var navngitt på kartene valgte jeg dem bort. Unntaket var Storholten, som er et populært turmål og naturlig å inkludere blant de syv utvalgte.

Ideen innbefattet også å se nærmere på Trofors-områdets historie. Etter å ha fått skyss til utgangspunktet nedenfor Troholten, var jeg i gang.

Kun ti minutter etter start er jeg oppe på Troholten. Storholten – den neste i rekken – ses i bakgrunnen.


Til topps på Troholten (185 moh.) tok det ikke mange minuttene, og jeg kunne snart nyte utsynet nedover Auster-Vefsna mot Trofors. Høyspentlinja skjærer rett over elva fra Troholten, og slik sett var ikke dette noe blivende sted. En drøy km lenger vest så jeg Storholten, som var den neste holten som skulle til pers. Selv om det ikke var langt i luftlinje, var jeg forberedt på en ganske strabasiøs etappe, da to elvedaler måtte krysses.

På vei ned fra Troholten får jeg plutselig se ei simle med kalv, noe som føyer seg fint inn i rekken av dyreobservasjoner i år.

Jeg kom dessuten på en merket sti, som jeg valgte å følge. Stien var stort sett av god kvalitet og den førte meg forbi noen dyregraver fra jernalderen, der det var satt opp infotavle, og så på tvers av den første av de to elvedalene – Andersdalen. Videre bar det i ei stor løkke rundt den andre elvedalen, Olavdalen, før jeg nærmet meg Storholten fra sør.

På Storholten er det beleilig å finne bord og benker til fri avbenyttelse.


En time etter at jeg startet, og førti minutter etter at jeg forlot Troholten, kunne jeg sette meg ned på en benk på toppen av Storholten (159 moh.) – eller Båfjellmoholten, som den visst egentlig heter. Storholten er den laveste av holtene, men også en av de mest markante og den med flottest utsikt utover bygda. Boka på toppen viste da også at Storholten er et populært turmål for mange troforsværinger.

Sist jeg var her oppe var som skoleelev ved Grane barne- og ungdomsskole for rundt 30 år siden, så det var litt spesielt å være tilbake etter så lang tid. Utsikten var som forventet formidabel, både oppover Auster-Vefsna mot Tromoan og nedover mot Trofors. Både bruene, kroa, skolen, fabrikken og jernbanestasjonen var godt synlig herfra.

Noen titalls meter lenger frampå kanten var det enda bedre utsikt, før stien slynget seg bratt nedover skogen mot Båfjellmoen.

Auster-Vefsna sett østover mot Tromoan.


Storslått utsikt fra Storholten mot Trofors og Vegset.


Den gamle og ærverdige Båfjellmo gård har en lang og innholdsrik historie. Sitat fra Gardshistorie for Grane, Vefsn bygdebok, Særbind III b, s. 125:

Da garden vart ryddet omkr. 1729/1730 var den den sørligste garden i Grane. Samtidig innledet ryddinga på Båfjellmoen en ny nybyggerperiode i Grane som varte til først i 1760-åra. På denne mannsalderen vart det opptatt garder sørgjennom Svenningdalen fra Båfjellmoen til Holmvassdalen, likeså i Stavassdalen og Båfjelldalen og dessuten vart den første garden i Fiplingdalen ryddet, i Stor-Fiplingdalen.

Denne tretti år lange nybyggertida blir også beskrevet i avsnittet “Det indre landnåm i Vefsn” i Helgeland Historie, Bind IV (utgitt i 2015). I flere generasjoner utgjorde Fellingfors og Ner-Svenningdalen (nedenfor Troforsen) de øverste gårdene i Vefsna-dalføret, inntil ryddingen av Båfjellmoen altså innledet en ny æra. Seinere kom gården til å bli et knutepunkt for ferdselen oppover dalene, med sin beliggenhet ved inngangen til både Svenningdalen og Auster-Vefsna.

Ryddinga av Båfjellmoen rundt 1730 gav startskuddet for “det indre landnåm i Vefsn”.


Nå var det å ta seg fra Båfjellmoen, gjennom Trofors og over til vestersida. På denne strekninga måtte to bruer passeres. Gamle Båfjellmo bru var den første brua som ble bygd over Vefsna ved Trofors, og erstattet i 1927 den tidligere ferga over elva.

Fergetrafikken ble i de første årene organisert av Engelskbruket, og kom i gang da veien sørover Svenningdalen ble bygd i 1888/89. Dermed ble det en forbindelse til veistrekningen Fellingfors – Mosjøen, som stod ferdig i 1860-åra.

Før den tid var det såkalte olvfæringer (elvebåter) som gjaldt. Fra Båfjellmoen, der det skal ha stått en samling naust, startet den lange båtferden nedover Vefsna mot sjøen, når en hadde ærend der (kilde: bygdeboka s. 119 -121).

Båfjellmo bru stod ferdig i 1927, og avløste den nærmere 40 år lange perioden med fergedrift på Vefsna.


Ved Troforsen forenes Auster-Vefsna som kommer tung og traust fra øst med den grunnere og mer viltre Svenningelva fra sør. Herfra renner Vefsna, større og mektigere, nordover mot Mosjøen.

Navnet Trofors har for øvrig opphav i den trange innsnevringen (“tro”) av vassdraget, her hvor elvene møtes. Kun fem år etter at Båfjellmo bru stod ferdig, ble det i 1932 bygd bru over Troforsen. Den gryende stasjonsbyen på vestsida av vassdraget ble dermed knyttet til riksveien.

Troforsen – her møtes Auster-Vefsna og Svenningelva i en trang passasje.


Det bar videre langs Vestersidveien sørover. Etter gårsdagens regnvær, var det i dag tørt og fint oppholdsvær. Jeg nærmet meg nå Starrvollen, der den første gården i Svenningdalen skal ha ligget, før den seinere ble flyttet. Sitat fra bygdeboka, s. 69:

Tradisjonen sier at garden fra først av var ryddet på Starrvollen (noen sier bare Vollen, men vi har også hørt “Svenningvollen”). Denne ligger ved Svenningelva omlag halvannen kilometer sør for sentrum på Trofors, omlag midt mot Svebakken. Den nøyaktige gardsplassen skal ha vært på vestsida av den nåværende bygdevegen, en 30-40 meter sør for den skogsvegen som går til Iåsmoan.

Gården det siktes til er den vi i dag kjenner som Ner-Svenningdalen, men som i eldre tid kun bar navnet Svenningdalen, og faktisk lå i dalføret med samme navn. Gården var da den ble ryddet rundt 1670 den sydligste i Vefsn fjerding, og dalføret ovenfor var å betrakte som villmark. Under nybyggertida som skjøt fart drøyt to generasjoner seinere (“det indre landnåm i Vefsn”), ble det bebyggelse lenger sør i dalen, og det ble da behov for å endre navnet til Ner-Svenningdalen.

Ved Øvergårdsvatnet bevilger jeg meg en matpause.


I og med at jeg hadde fått så nøyaktig stedsangivelse av Starrvollen, tok jeg en titt. Men knappe 300 år etter at Starrvollen ble oppgitt som gårdsplass, var det selvsagt ingenting annet å se enn granskog.

Jeg tok av fra Vestersidveien og fulgte grusveien oppover mot Øvergårdsvatnet. La merke til at alt av forhenværende bygninger på bruket Vollåsen var jevnet med jorden. Øvergårdselva gikk stri etter mye smelting i Eiteråfjellet, og litt etter var jeg framme ved vatnet.

Ved denne naturperlen ble det en god matpause. Navnet på vatnet har jeg aldri tidligere reflektert over, men etter alt å dømme henspiller det på den opprinnelige Svenningdalsgården på Starrvollen. Sitat fra bygdeboka, s. 70-71:

Endelig er det så at namna Øvergårdsvatnet og Øvergårdselva i nærheten av den opprinnelige gardsplassen, gir best mening hvis en forutsetter at det i en viss periode – kortere eller lenger – var garder samtidig både på den gamle (Starrvollen) og nye plassen (dagens gårdsplass i Ner-Svenningdalen).

Fra holt til holt.


Med påfyll av “drivstoff”, var det å jakte på neste holt, Vassholten (213 moh.), som ligger like nordøst for vatnet. Én ting er at denne holten har en temmelig anonym form. Noe annet er at den er dekket av skog. Etter å ha gått over nevnte holt, var jeg ikke i stand til å si med sikkerhet om jeg hadde vært på det høyeste punktet eller ikke. Ikke så farlig!

Med Øvergårdsvatnet liggende som et speil bak meg, siktet jeg nå mot Stengvatnet og Stengvassholten.

Skogsterrenget var ikke altfor vanskelig å bevege seg i, men de få snøflekkene som fortsatt lå igjen etter vinteren var pill råtne. En traktorvei / løypetrasé førte meg nordover mot Stengvatnet, som for en stor del var dekket av is. Kunne ikke huske at jeg hadde vært her på sommerstid før, og ble overrasket over at det var så enkelt å komme seg til Stengvassholten (ca. 315 moh.) på østsida av vatnet. La meg ned på toppen og speidet mot de tre gjenstående holtene øst for Vefsna.

Fra Stengvassholten ses Sæterholten, Litjmoholten og Lausingholten på østsida av Vefsna-dalføret.


I stedet for å gå korteste vei rett nedover mot jernbanestasjonen på Trofors, begav jeg meg langs grusveien som slynget seg “nord og ned” i dalen. Det ble selvsagt noe lengre å gå, men da jeg ikke hadde særlig tidspress hengende over meg og det ble stadig mer blå himmel, gjorde det meg fint lite. Møtte på tre ungdommer som også var ute og nøt godværet da jeg kom slentrende nedover bakkene. Noen minutter etter var jeg nede og fikk snart et fritt utsyn mot Ner-Svenningdalen.

I perioden 1876 – 1900 fant det sted noe så eksotisk som sølvgruvedrift i lia ovenfor gården. To gruveselskap, Svenningdal Grubebolag og Jakob Knutsen Grube, opererte i noen år samtidig i gruvene, før driftsresultatene utover 1880-tallet begynte å skrante. Sitat fra bygdeboka s. 76:

Gammelgruva ligger i den bratte åslia rett opp for heimjorda på gardene. Og slagghaugene og gruveinnganger i fem høgder er fremdeles lett synbare vitnesbyrd om gruvedrifta.

Ner-Svenningdalen var et hektisk sted i Vefsn på slutten av 1800-tallet.


I likhet med Engelskbruket, som drev sin virksomhet på samme tid, trakk sølvgruvene til seg mange folk fra andre steder av landet, men også fra utlandet. Antonio Draghi fra Parma-området i Nord-Italia, som jobbet i gruveledelsen så lenge det var drift, ble her livet ut, og har flere etterkommere i Grane. Sølvmalmen ble transportert over til austsida av Vefsna, og derfra fraktet med hest til Mosjøen for videre utskiping (kilde: bygdeboka s. 80-82, 108).

Tilbake på Trofors tok jeg en avstikker til jernbanestasjonen. Konstaterte at venterommet var flyttet siden den tida jeg reiste mye med tog. Denne stasjonsbygningen var utgangspunkt for fremveksten av Trofors som tettsted på 1930-tallet. Etter at NSB besluttet å legge en stasjon hit, skjøt utviklingen fart i form av boligbygging, forretningsdrift, losji- og kafévirksomhet, poståpneri, bru oer Troforsen og flytting av trevarefabrikken fra Ner-Svenningdalen til det nye tettstedet.

Trofors stasjon ble bygd i 1931, men ble ikke åpnet før i juli 1940 – tre måneder etter at Norge ble okkupert.


Straks etter åpningen av stasjonen satte den tyske okkupasjonsmakta sitt tydelige preg på hele Trofors, som nå var blitt et viktig knutepunkt (kilde: bygdeboka s. 95-97).

Etter krigen utviklet Svenningdal Trevarefabrikk (etablert i 1918) seg til å bli den ubestridte hjørnesteinsbedriften, særlig etter en dramatisk brann i 1953, da hele anlegget strøk med. Den nye fabrikken som stod ferdig tre år seinere var større og kunne sysselsette 80 mann (kilde: bygdeboka s. 93-94).

Som tidligere i dag gikk jeg over Troforsen, men denne gangen i motsatt retning. Det bar nå oppover mot Grane barne- og ungdomsskole, der jeg trådte mine barnesko i ni år.

Ikke bare på jernbanestasjonen det var store forandringer. Også her på skolen hadde tydeligvis mye skjedd. Særlig la jeg merke til at barneskolen og ungdomsskolen var bygd sammen i et helt nytt inngangsparti. Satte meg ned på noen benker og nøt utsikten mot Vefsna og Storholten.

Barneskolen fra 1959 og ungdomsskolen fra 1968 er de siste årene blitt integrert i en og samme bygning.


Utsikt mot Storholten og den nye Båfjellmobrua (åpnet i 1970). I sin tid gikk det ferge over Vefsna bortenfor brua.


Nostalgien og den fine utsikten måtte vike da ferden fortsatte fra skolegården og videre mot Stormoen – det største sammenhengende boligområdet i Grane. Utbyggingen av eneboliger her tok til først på 1970-tallet, og ble etter hvert et befolkningsmessig tyngdepunkt på lik linje med stasjonsbyen på vestsida av Vefsna – og vel så det.

Etter å ha tatt meg forbi gressbanen og gått gatelangs mellom husene, bar det innover mot Almvatnet og den eiendommelige naturen der.

Dagen hadde utviklet seg til å bli virkelig fin, og på grusveien inn mot vatnet var jeg langt fra alene. Samtidig begynte jeg å merke turen i beina. Men fortsatt gjenstod de tre seigeste holtene – Lausingholten (313 moh.), Litjmoholten (329 moh.) og Sæterholten (449 moh.).

Langs Almvatnet, som er drikkevannskilde for Trofors, gikk det i moderat tempo. Navnet kommer vel fra treslaget alm, som ble brukt som tilsetning i barkebrød i tidligere tider.

Ved Almvatnet, like nordøst for Trofors, er det en nokså særegen natur.


Jeg tok nå en sjefsavgjørelse og valgte å gi meg. Følte ikke for å ta meg opp på de tre siste holtene i dag, og tuslet i stedet forbi noe sau, før jeg fulgte grusveien nedover mot Fellingfors. Drøyt 25 km og ni timer på vandring fikk klare seg. Dermed fikk jeg heller ikke bruk for depotet med øl som jeg etablerte like under Sæterholten i går, og som jeg planla å plukke med meg til topps nå i kveld.

Det føltes rett å gi seg, men bestemte meg likevel for å komme tilbake og fullføre “syv holt-prosjektet” en annen gang.

  50 ekstra bilder med bildetekst fra denne turen.

You may also like...