# 328 • 16. august 2007

stjerne

Info
  • Start: 15:20
  • Framme: 19:25
  • Tilbake: 22:50
  • Starttemp.: + 18°C (Brønnøysund)
  • Vær: Overskyet → delvis skyet / sol. Regnbyge.

Viljens triumf

kjoerskaDet ble en sein start på turen til Kjørsvikfjellet, sør i Sømna kommune. Lene og jeg startet turen ved Hjelmset, og gikk langs en sti over Hjelmsetmyra til foten av fjellet. Vi var litt i tvil om hvor vi skulle gå oppover fjellet, men etter å ha funnet en velegnet rute gikk det greit å gå oppover fjellsida.

Kjosvikfjellet 001.jpg

Første hvil.


Kjosvikfjellet 002.jpg

Lenes første topptur.


Vågsfjellet flatet noe ut, men det var et knausete fjellterreng å gå i. Lene, som ikke var vant til å gå i fjellet, syntes det ble slitsomt etter noen km i dette terrenget, og ville ta seg en pause. Vi ble enige om at jeg skulle gå oppover mot toppen av Kjørsvikfjellet, mens hun skulle komme etter hvis hun orket.

Kjosvikfjellet 005.jpg

Utsikt sørover mot sørspissen av Sømna. Kvaløya (t.h.), Austra (t.v.) og den sagnomsuste øya Leka på Namdalskysten borterst.


Kjosvikfjellet 007.jpg

Sundshopen, Kvaløya og Leka. De flate Vikna-øyene skimtes i horisonten.


Kjosvikfjellet 008.jpg

Ursfjorden.


Kjosvikfjellet 009.jpg

Grått innover Bindalsfjorden.


Da jeg nærmet meg toppen så jeg at det slettes ikke var toppvarden jeg var på vei mot. Den lå derimot noen hundre m lenger nord. Jeg gikk målbevisst mot toppen, skrev meg opp i boka og tok noen bilder. Da jeg skulle snu meg og gå ned så jeg Lene ved den første varden. Jeg gikk litt i mot henne, før vi gikk sammen opp mot toppen. Lene hadde aldri tidligere vært på en fjelltopp, så Kjørsvikfjellet (495 moh) ble hennes første.

Kjøsvikfjellet 006

Toppen er nådd!


Det var seint på dag og seint på sommeren, og vi måtte skynde oss ned før mørket kom. Skyene i øst ble svartere og svartere, og mens vi var på toppen begynte det å regne, slik at berget ble sleipt. Jeg så – bokstavelig talt – litt mørkt på om vi ville rekke tilbake før det ble mørkt.

Heldigvis var regnbygen kortvarig, og det klarnet mer opp. Sakte, men sikkert snirklet vi oss nedover, over utallige små bergknauser og små myrer. Det siste stykket ned var brattere, og det begynte for alvor å mørkne. Dette medførte at vi måtte trå varsomt.

Det gikk kun på viljen da vi karret oss nedover mot en målestasjon av et eller annet slag (vanskelig å se i mørket), og ned et lite skard på sørsida. Lettelsen var stor da vi kunne fornemme en sti nedover, og denne holdt vi mer eller mindre helt tilbake mot bilen.

På vei oppover fjellet fikk vi se en rødrev springe mellom bergene. Vi var også vitne til en vakker solnedgang i vest, der himmelen var klar.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial