# 222 • 1. mars 2002

Drama i snøføyka

Kjørte til Svartvatnet, der turen startet. Jeg fulgte til å begynne med ei god skiløype innover Tvilldalen, som førte meg til Krokvatnet, vel tre km innover dalen. Passerte ei lita bu samt noen fisketaumer på vatnet. Her endte skiløypa, og jeg gikk på egen hånd videre innover dalen. Det var fint å gå, og føret var langt mindre laust enn det jeg hadde fryktet. Gikk på østsida av Storvatnet og vestsida av Langtjønna, før jeg tok en “matpause” i nordenden av sistnevnte. Alt jeg hadde med av mat var tre epler og en appelsin.

Jeg gikk så videre oppover Vadfjellet. Besteg både det som jeg mente var fjellets høyeste topp og et nesten like høyt punkt lenger nord.

På vei ned derfra kom det et markant væromslag, med vind, snøkov og dårlig sikt. Kom meg ned i Tvilldalen igjen, men fant ikke igjen løypa. Kjente meg dessuten ikke særlig godt igjen. Snøkovet var til dels kraftig og jeg fikk det midt i fleisen. Det eneste som var synlig i denne grå-hvite suppa var enkelte fjellbjørker, som jeg forsøkte å manøvrere meg mellom. Av og til ble det noe bedre sikt, før forholdene igjen forverret seg.

Først etter halvannen times kaving traff jeg på løypa mi, som jeg hadde gått på vestsida av. Men var den delvis gjenfokket. I tillegg hadde det allerede blitt såpass mørkt at jeg ikke evnet å følge den.

Jeg var temmelig sliten da jeg plutselig fikk øye på bua ved Krokvatnet. Kom meg inn, fikk satt meg ned og spist det siste eplet. Fem minutter seinere var jeg i gang igjen.

Med ny energi fulgte jeg den godt opptråkkede skiløypa videre sørover mot Svartvatnet. Men selv om løypa var god herfra var det krevende å følge den pga. mørket, som nå hadde satt inn for fullt. Av og til bare skimtet jeg den et stykke foran meg. Jeg var glad da jeg endelig fikk se lyset fra gården ved Svartvatnet.

Traff på en del folk på turen. Først tre skigåere etter ca. en halvtimes gange, så noen isfiskere med hunder ved Krokvatnet. Nesten tilbake ved bilen igjen kom jeg i prat med en hyttebeboer. Så kun ei rype på turen.

En lang tur (ca 25 km), forholdene tatt i betrakning. Også en tung tur, særlig mentalt, ettersom snøkovet og mørket eliminerte sikten. Heldigvis befant jeg meg i et område der snøskredfaren ikke var overhengende da uværet satte inn. Hadde litt problemer med en binding mot slutten av turen.

Som om ikke jeg hadde strevd nok på den lange tilbaketuren så fortsatte problemene etter at skiene var tatt av. Bilen sto nemlig bom fast snøskavlen. Det endte med at jeg måtte gå opp til gården og be om hjelp til å få dratt den laus med traktor.