Tur nr. 2 / 28. januar 1990

stjerne

  • Start: 10:05
  • Framme: 12:30
  • Tilbake: 13:55
  • Starttemp.: – 32°C
  • Vær: Klart / (lav) sol fra klar himmel.

Et kuldesjokk

Med ei svart finlandshette tredd godt nedover hodet og ellers en omhyggelig polstring med klær fra topp til tå, satset jeg på å overleve noen timer på skitur. Kvikksølvet på gradestokken hadde krøpet ned til respektable 32 minus, da jeg var klar til å legge av gårde.

Allerede fra første stund svei det i neseborene av å puste inn den iskalde lufta, og jeg må innrømme at jeg lurte på om det i det hele tatt var forsvarlig å legge ut på tur i dag, de ekstreme forholdene tatt i betraktning. Men det fikk bare stå sin prøve.

Det var for øvrig en vakker vinterdag med lav rødmende sol og en himmel fullstendig uten skyer. Selv om det var noe laust oppover lia, så bar snøen greit. Jo høyere jeg kom – dess mildere ble lufta, kunne det virke som. Den meteorologiske betegnelsen på dette fenomenet er vel inversjon, altså stigende temperatur med høyden. Jeg fulgte Svenningskardet et godt stykke innover, på sørsida av Blåfjellelva, før jeg snudde. På tilbaketuren tok jeg en kikk på ei bu, som jeg seinere fikk vite tilhørte Leo Ludvigsen.

Nedover mot dalbotnet ble det merkbart kaldere igjen, og etter nærmere fire timer ute i kulden var det godt å komme seg inn i varmen.

Kuldesjokket som jeg ble utsatt for i morges ble nå avløst av et nytt sjokk av mer visuell art, da jeg så meg selv i speilet. Et lag med rimfrost hadde nemlig lagt seg over finlandshetta, særlig rundt munn- og nesepartiet, og framstod nå mer hvit enn originalfargen svart. Også øyevippene var hvite. Kort sagt, så var turen en kald fornøyelse – uten at jeg noen gang frøs.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1990.