Tur nr. 448 / 29. desember 2013
  • Start: 11:25 (krysset E6 / Villmarksveien)
  • Framme: 14:00 (Sveumtangen)
  • Tilbake: 15:55
  • Starttemp.: + 1°C
  • Vær: Overskyet. Yr- og sluddbyger. Litt vind.

Seint, men godt

Som et resultat av at kartbunken i stor grad har klart å utkonkurrere de tradisjonelle juleheftene som “lektyre” i romjula, hadde det i løpet av de siste dagene utviklet seg en litt spennende turide. Denne gikk ut på å utforske traktene nord for Majavatnet. Nordsida av dette 16 km2 vatnet med alle sine bukter, nes, sund og holmer var til dags dato ukjent terreng for meg, noe som definitivt virket forlokkende.

Intensjonen om å få til en vesentlig tidligere start enn på gårsdagens skitur gjennom Sæterdalen måtte oppgis da jeg innså at jeg ikke hadde tilstrekkelig med diesel på tanken. Dermed måtte jeg først 13 km nordover for å fylle, før jeg omsider kunne sette kursen sørover. Litt irriterende, da det er sparsomt med dagslys på denne årstida, men på tross av dette skulle det bli en flott tur i et herlig skiterreng.

Turen starter i krysset E6 / Villmarksveien.


Etter å ha smurt et godt lag med klister under skiene, bar jeg dem over E6, og la i vei oppover lia. Det var noe yr og sludd i lufta, i tillegg til litt vind, men så veldig ufyselig var det likevel ikke. Jeg skulle bare ei halvmil sørover, over den langstrakte Finnburshaugen, og jeg hadde heller ikke tenkt meg noe særlig opp i høyden, så litt vær fikk jeg tåle. Det tok ikke lang tid før jeg var oppå åsen, og Litj-Majavatnet kom til syne i vest. Til og med en flik av Sefrivatnet kunne skimtes i nordvest.

Skiterrenget er ikke mye å klage over.


I vest kommer Litj-Majavatnet til syne.


Området nord for Store Majavatnet er en hvit flekk på turkartet mitt. Utsikt sørvestover.


Føret var fast og fint, og terrenget var dessuten av den medgjørlige sorten. Og da både vinden og nedbøren forsvant var det bare en sann fryd å være på tur igjen. Jeg strøk forbi Stortjønna, før jeg satte meg frampå en skrent og fikk i meg litt næring. Herfra kunne jeg se Stor-Majavatnet i sør, som tilsynelatende var åpent. Ikke ofte dette er tilfelle ved nyttårstider!

Frampå en skrent tar jeg meg en matbit, og har fri sikt mot Majavatnet i sør.


At vatnet (310 moh) er åpent på denne årstida skjer nok ikke ofte.


Jeg kom meg ned skrenten uten altfor store problemer, før terrenget flatet ut og ble fint igjen videre sørover. Jernbanesporet ble krysset, og så kom jeg til Vintervegbukta – ei av de mange buktene nord i Majavatnet. Selv om det aldri har vært noen stor trafikk i disse traktene i tidligere tider, i hvert fall ikke før det ble bygd bilvei mellom Namdalen og Vefsn, har det nok like fullt forekommet en viss ferdsel, noe navnet på denne bukta vitner om.

En vinterdag ved vintervegbukta.


Her var det fint!


Dette var et nytt ansikt av Majavatnet, som jo vanligvis betraktes fra E6-sida i øst. Det åpne og innbydende landskapet her ved Vintervegbukta appellerte til meg. Særlig da jeg så at det vokste en del furu her – et treslag jeg liker godt. I vest ligger det en rekke holmer, hvorav de lengste er vel halvannen km lange. Det kunne vært fristende å slå seg ned her og gå i gang med å lage bål, men da ville mørket fort ha innhentet meg. En annen gang, kanskje.

Furua trives visst bra her ved Majavatnets nordlige strender.


Jeg hastet videre mot sør. Målet var Sveumtangen – en av de mest markante tangene som stikker ut i Majavatnet fra nord.

Jeg kom nå inn i et litt vrient parti med mye ødelagt granskog. Det var overraskende mange vindfall å se. Tydelig at vinden hadde vært svært sterk her! Etter litt om og men, tok jeg meg utpå Sveumtangen, der det var oppført ei hytte. Ei svær furu hadde gått overende bare få meter fra hytteveggen. En flott plass uansett, med fri utsikt både sørover og vestover Majavatnet.

Framme på Sveumtangen med utsikt sørover.


Majavatnet er det største vatnet på Helgeland som ikke er regulert. Utsikt vestover fra Sveumtangen.


Allerede nå begynte det å bli skumt, og det var bare å ta fatt på tilbaketuren. Etter at jernbanen var passert, var planen å følge ei kraftlinje nordover, men da terrenget var åpent og lettgått valgte jeg heller å følge noen myrdrag oppover de slake stigningene. Mørket kom sigende, men det bød ikke på problemer å ta seg fram. Et reingjerde ble passert, før det til slutt bar nedover mot E6 og tilbake til utgangspunktet. Bare få minutter unna bilen satte det inn med sludd igjen.