# 396 • 30. desember 2010

 

I veien

For fjerde gang denne jula satte jeg kursen mot Fiplingdalen. Etter den forrige turen med basking i laussnø, var jeg fast bestemt på å holde meg langs veiene denne gangen.

Etter å ha blitt kjørt til Leiren, tok jeg fatt på den lange turen sørover mot Simskardet. Jeg hadde en viss forhåpning om å gå rundt nedre Fiplingvatnet og tilbake til Leiren på vestsida av vatnet – en tur på godt og vel 35 km. Samtidig visste jeg at det ville bli en drøy tur, særlig med tanke på at jeg fremdeles ikke var fullt ut restituert etter turen fra Fiplingdalen til Svenningdalen for to dager siden.

Skiene hadde jeg ikke smurt, og de var derfor litt bakglatte. Likevel var det ikke verre enn at jeg holdt et høvelig tempo. Terrenget var dessuten relativt flatt, uten større opp- og nedoverbakker. Men det snødde tett, og jeg så ikke stort annet enn veien foran meg og trærne på sidene. Ved Skredsletta, mellom Storvegskardelva og Laupskardelva, fikk jeg øye på selveste nissefar! Han hadde søkt tilhold i ei melkerampe. Det var dessuten mange forseggjorte treskilt å se langs veien.

Selveste nissefar har søkt tilflukt for snøværet.

---

Denne karen vet å innfinne seg når året er på sitt mørkeste.

---

Plutselig får jeg se snøplogen komme mot meg, med en enorm snøsprut! Her måtte det handles raskt! Jeg tok noen solide skritt ut i djupsnøen, snudde ryggen til, og lot det stå til. I et inferno av snøkov kom jeg til hektene igjen, og fulgte veien videre sørover, langs østbredden av Fiplingvatnet.

Når snøen er for laus i terrenget, er det godt å ha de lite trafikkerte veiene – men så var det denne hersens snøplogen da!

---

Snart kom Børgefjellskolen til syne. Her var jeg på leirskole med 6. klasse i det Herrens år 1985. Stedet fikk status som leirskole for omlag 40 år siden, og drives i dag av Sheila og Øyvind Pedersen, som tok over driften i 1991.

Ærverdige Børgefjellskolen passeres.

---

Det fristet lite å sette seg ned i snøværet med matpakken, så jeg gikk ufortrødent videre. Passerte Granlia ved Simskardet, der det var hundefarm. Tre hester fulgte dessuten med på skigåeren som passerte. Det sluttet etter hvert å snø, og himmelen klarnet noe opp. Med nysnø på grantrærne var det en nydelig “julekortstemning” i dette området.

Det føles godt å være på skitur – både for kropp og sjel!

---

Det ni km lange Fiplingvatnet var nå passert, og jeg fulgte veien videre over Simskardmyrene til vestsida av dalen. Vekslet noen ord med noen hyttefolk fra Sandnessjøen, som ankom idet jeg for forbi.

Nasjonalparken er til venstre, men jeg tar mot høyre, og følger veien over Simskardmyrene til vestsida av dalen.

---

Ettersom det begynte å bli mørkt, og snøværet hadde vendt tilbake, fattet jeg beslutningen om å avslutte turen. Jeg så ingen grunn til å fortsette 17 km i mørke langs vestsida av Fiplingvatnet, uten å kunne se naturen rundt meg. Så jeg satte fra meg ryggsekk, ski og staver i veikanten, og ringte etter skyss. En times venting skulle nok gå greit, tenkte jeg, og tok meg noen små rusleturer fram og tilbake.

På nytt får jeg se snøplogen komme i full fart! Denne gang fra nord. Utstyret mitt, som jeg i min tankeløshet hadde satt fra meg i veikanten, regnet jeg med ville bli smadret. Men utrolig nok berget jeg alt sammen. Sjåføren stoppet og vinket meg til seg. Han fortalte at “det hadde gått kaldt nedover ryggen” på ham, da han oppdaget skiutstyret.

Årets juleturer har stått i Fiplingdalens tegn. Selv om jeg kjente litt til dalen fra før, så har jeg under de fire turene nå i jula blitt mer kjent i dette vidstrakte dalføret – fra Kvannlia i sør til Vefsna i nord.