# 447 • 28. desember 2013

 

I tussmørket

Ettersom regnet sildret ned på morgenen, regnet jeg med at den planlagte turen gjennom Sæterdalen ville bli en våt affære. Den gang ei! På bilturen sørover mot Majavatn ble det opphold, noe som vedvarte resten av dagen.

Sæterdalen er en vel seks km lang dal som strekker seg mellom Tomasvatnet og øvre Fiplingvatnet. Å gå dalen fram og tilbake mente jeg ville være en passe lang skitur, nå midt i mørketida. Men med en sein start måtte jeg likevel belage meg på å gå i svakt lys og tussmørke på tilbaketuren.

I Tomasvatn var det holka som regjerte, og jeg knotet litt før jeg kunne spenne på meg skiene. Men da jeg først kom meg i gang, viste skiføret seg som forventet godt. Typisk klisterføre.

På vei nordover Sæterdalen.

---

Denne vinteren har så langt bydd på mye mildvær, og dagen i dag var intet unntak. Men det var i hvert fall mer snø nå enn da jeg var her på samme tid i fjor. I dette området har jeg vært flere ganger det siste drøye året. Fjorårets to juleturer ble lagt til henholdsvis Kvannfjellet (som strekker seg langs Sæterdalens vestside) og Litjfjellet, like øst for Majavatnet. Dessuten la jeg i vei på årets Børgefjell-tur i august med utgangspunkt ved nettopp Tomasvatnet.

Sløkskardet i øst. I august i år la jeg i vei med storsekken oppover dette skardet, og videre inn i fjellheimen.

---

Det var et fint skiterreng innover dalen, og bare ubetydelige bakker. Bjørka var nok det dominerende treslaget, men de spinkle trærne stod heldigvis ikke særlig tett. Andre steder var det store myrer som rådde grunnen. Det som imidlertid skapte litt trøbbel var åpne bekker. De fleste var greie å skreve over, men et sted så jeg meg nødt til å ta av meg ski og skistaver, som så ble kastet over på den andre sida, før jeg til slutt fikk tvunget skrotten over bekken. Muligens var dette bekken fra Sløkskardet.

Bjørk.

---

Myrdrag.

---

Her må ski og staver kastes over.

---

Lengst nord i Sæterdalen, da jeg nærmet meg sørenden av øvre Fiplingvatnet, fikk jeg øye på brua over Sæterelva. Gikk over denne og bort til Fiplingvatnet. I fjor var det “stålis” på samtlige vann i distriktet, mens forholdene denne jula mildt sagt var annerledes.

Mye overflatevann på øvre Fiplingvatnet.

---

Allerede nå begynte det å skumre, så det var vel bare å ta fatt på de seks kilometerne tilbake igjen til utgangspunktet ved Tomasvatn. Selv om lysforholdene var dårlige, greide jeg å holde løypa. Først mot slutten forlot jeg den, for å korte inn litt på distansen. Da jeg noen minutter seinere tok til å følge ei skiløype, som viste seg å ikke være min egen, havnet jeg unødvendig høyt over dalbunnen, uten at det medførte altfor store problemer. Denne episoden ville nok vært unngått i normalt dagslys.

Dagslyset begynner å ebbe ut idet jeg tar fatt på tilbaketuren.

---

Lysene fra den lille grenda ved Tomasvatnet kom til syne, og vinterens første skitur nærmet seg slutten. Jeg brukte nøyaktig to timer både nordover og sørover Sæterdalen.