# 101 • 31. mars 1994

Vei i vellinga

Det var mildt i været da Jan og jeg la i vei oppover Stavassveien denne siste dagen i mars. Fra veiens ende ved p-plassen i Stavassdalen fortsatte vi på elveisen oppover Stavasselva. Inne ved Stavatnet bevilget vi oss en matpause. Dessuten benyttet vi anledningen til å teste ut klatreferdighetene våre.

Thumbs up!

Klatreferdighetene blir satt på prøve i ei furu.

Vi fulgte dalen videre innover de flate myrstrekningene, over kommunegrensen til Vefsn, helt til Stavassdalen så smått begynner å helle nedover mot Eiterådalen. Her inne gikk vi i gang med å sanke ved til et bål. Det var rikelig tilgang på tørrved i området, og en enkel sak å få fyr.

Vi satt og slappet av ved bålet ei god stund, før det var på tide å gjøre vendereis. På tilbaketuren gikk vi innom Statskogs tømmerhytte ved Stavassætra – et lite, men trivelig krypinn.

Litjskardtinden kneiser over Stavassdalen.

Etter at Stavatnet var passert, på vei tilbake igjen, begynte det å blåse opp. Det ble til dels kraftige vindkast, og etter hvert ble det også duskregn i lufta. Gjennom skogen gjorde vi virkelig vei i vellinga, og vi gikk på, uten unødvendige stopp. Da vi passerte Stavassgården hadde det allerede rukket å bli ganske mørkt, så de siste kilometerne langs Stavassveien tilbake mot Svenningdalen foregikk i mørke.

På hele denne lange turen var det skiløyper å se, selv om vi ikke fulgte dem slavisk. To ryper ble observert. I tillegg så vi et par isfiskere på Stavatnet denne første virkelige skituren i lag med Jan på hjemlige trakter.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1994.