Tur nr. 116 / 30. juni – 2. juli 1995

stjernestjerne

Dag 1 (av 3): Övre Boksjön – Kopparberg

  • Start: 21:55 (Nordvik, Övre Boksjön)
  • Framme: 23:00
  • Vær: Overskyet.

Inn i svensk ødemark

For første gang ble en fjelltur i sin helhet lagt til det store utland, da Vindelfjällens naturreservat i Västerbottens län skulle avlegges visitt. Ikke særlig langt fra gamlelandet riktignok, men nok til at både Jan og jeg anså denne turplanen som noe utenom det vanlige.

Etter å ha kjørt over grensen, gjennom Tärnaby og tatt inn en sidevei mot nordøst, var vi endelig framme ved utgangspunktet, Övre Boksjön, godt ut på kvelden. Været var brukbart, selv om det rådet en kjølig værtype.

Første problemstilling var å finne utgangspunktet for stien, og de nyinnkjøpte fjällkartan ble hentet fram og brettet utover pansertet på bilen. Målestokken på 1:100.000 var noe uvant, da vi på hjemlige turer kun hadde benyttet oss av de norske M711-kartene på 1:50.000, men det tok ikke lang tid før vi hadde lokalisert stien.

Fra Boksjön bar det først oppover ei relativt bratt li på nordsida, som var bevokst med tett granskog. Men det varte ikke lenge før vi kom inn i et mer åpent lende – preget av myr, fjellbjørk og ødemark. Stien var grei å følge, og den var godt merket på svensk vis med høye påler. Allerede nå speidet vi mot fjerne fjellrander, som lå som lyseblå bånd i horisontene, milevis unna.

Det gikk så nedover mot noen småvann nede i bjørkeskogen, og en drøy time etter start var vi ved sameleiren Kopparberg. Her stod det en klynge med bygninger – alle som ett låste, naturlig nok. Ettersom det var seint på kveld ga det ikke mening å fortsette langs stien, så vi var ganske samstemte om å slå oss til ro her på Kopparberg for natta. Vi “lånte” litt opphugget ved som lå stablet opp, og fikk oss et fint lite bjørkebål.


Dag 2 (av 3): Kopparberg – Atjeken – Överst-Juktan

  • Start: 13:15
  • Framme: 20:30 (Atjeken) / 2:25 (tilbake ved Atjeken etter tur til Överst-Juktan)
  • Starttemp.: + 14°C
  • Vær: Lettskyet / sol → overskyet. Duskregn.

Med andakt

Fra Kopparberg bar det gradvis oppover mot snaufjellet. Leden tok seg oppover den slake sida av fjellpartiet Väretsfjellet, og det var i det hele tatt et svært vandrevennlig terreng å ta seg fram i.

Været er fint da vi starter fra Kopparberg. 


Fjellet flatet så ut, og vi fikk plutselig en “uendelig” utsikt mot sør og sørøst, da praktisk talt ingenting sperret utsikten innover de svenske skogene. En avrundet og innbydende liten topp fristet oss til å legge turen oppom denne, og dermed tok vi av fra leden. Fra den navnløse toppen (ca 1025 moh.) hadde vi om mulig enda videre utsikt.

Fri sikt.


Heftig luftgitarspill på navnløs topp.


Jan speider utover ødemarka.


Skog så langt øyet kan se.


På vei nedover la vi på sprang mot sekkene, som vi hadde satt igjen ved stien, og nedoverturen var dermed unnagjort på ikke mange minuttene. Etter noen kilometers vandring over snaufjell, gikk det på nytt ned i skogsterreng og mot vatnet Atjeken. Over fjellet så vi både rein og en del rype.

Det hadde rukket å bli kveld da vi var framme, og da vi hadde satt opp teltene i vannkanten gikk vi i gang med middagen. Gryteretten var usedvanlig velsmakende, etter over seks timers vandring fra Kopparberg.

 Gryteretten er snart serveringsklar.


Godt over halvannen mils vandring, inkludert en liten fjelltopp, var likevel ikke nok for oss. Da vi så på kartet at den store innsjøen Överst-Juktan ikke lå så altfor langt unna, bestemte vi oss for å ta oss en kveldstur dit. Dermed la vi i vei de vel seks km mot innsjøen.

Etter å ha tatt oss gjennom kjedelig skogsterreng, stod vi plutselig på kanten mot den dype Juktådalen. Og som en norsk fjord okkuperte den vel to mil lange Överst-Juktan den øvre delen av dalføret. Riktig så vakkert var det. Ut av sjøen rant Juktån, i sørøststlig retning, som jo de aller fleste nord- og midtsvenske elver gjør.

Men den største overraskelsen fikk vi da vi like etter oppdaget en hvitmalt, ganske stor bygning med tårn, i enden av Överst-Juktan. En kirke?! Midt i ødemarka? Her hadde vi tatt oss gjennom øde og villmarkspregede skogs- og fjellområder og ikke sett et eneste hus på hele turen, med unntak av sameleiren ved Kopparberg – og så er det første vi ser ei kirke! Dette var ikke bare overraskende, men også ganske uforståelig for oss – særlig med tanke på at vi ikke så andre beboelseshus i nærheten.

Dette måtte vi finne ut av, så vi la i vei langs stien nedover dalsida til vi stod ved bredden av innsjøen. Det var et svært vakkert sted, her i enden av den langstrakte Överst-Juktan, med bratte åssider som stupte rett ned i innsjøen lenger vest. Men den hvitmalte kirken, som virket godt vedlikeholdt, ble vi ikke kloke på. Nedover dalen gikk en grusvei, og Jan og jeg fant ut at vi skulle følge denne et kort stykke. Det stemte at det ikke var andre hus i området – kun denne mystiske kirka.

Kveld hadde nå blitt natt. Ei lys og fin natt, som det er her i nord midtsommers. Ganske mildt var det også. Fuglene kvitret dempet og melankolsk i trærne langs grusveien, og det lå i det hele tatt et sus av eventyr over hele Juktådalen. Nærmest en andektig stemning. Vi vandret sakte langs veien, og pratet med lave stemmer. Det kunne vi gjøre, da det var tilnærmet fullstendig vindstille. Og denne kirka klarte vi ikke helt å slutte og undre oss over. Tilbake igjen ved teltene var klokka blitt halv tre.


Dag 3 (av 3): Atjeken – Övre Boksjön

  • Start: 15:00
  • Framme: 21:15
  • Vær: Overskyet.

I et forrykende tempo

Det ble seint før vi kom oss opp, og en påfølgende sein frokost. Men da vi omsider kom oss i gang gikk det unna! Vi fulgte samme vei tilbake, langs den merkede leden. Etter en kort “lunsjpause” i seks-tida oppe på snaufjellet, fortsatte vi i fint driv ned til Kopparberg, der det ble middag, før vi etter seks timer på farten var på vei nedover lia mot Boksjön. Spesielt på tampen av turen holdt vi et forrykende tempo, og det ble noen minutter med uttøying og utpusting, før vi tok fatt på kjøreturen vestover.

I ettertid fant jeg ut at kirken vi hadde oppdaget har navnet Viktoriakyrkan, og stod ferdig i 1938. Da det tre år tidligere ble tatt initiativ til å oppføre et gudshus på dette høyst besynderlige kirkestedet, var det hele seks mil unna nærmeste vei (kilde: svensk Wikipedia).

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1995.