Okstindan (Vesttinden)

Tur nr. 117 / 15. – 16.  juli 1995

stjernestjernestjerne

  • Start: 12:05
  • Framme: 19:15
  • Tilbake: 0:30
  • Vær: Lettskyet / sol → overskyet. Vind ved brekanten.

Brevandring og bestigning

Da Jan og jeg for knappe to år siden besteg Nord-Norges høyeste fjelltopp, Oksskolten (1.916 moh.), ble vi enige om at Okstindan definitivt måtte besøkes igjen. Av ymse årsaker, bl.a. sommerjobber i forskjellige deler av fylket, ble det ingen tur i fjor, men nå var omsider tiden kommet for et etterlengtet gjensyn med disse majestetiske tindene. Mens vi på Oksskolten-turen hadde Kjennsvasshytta som utgangspunkt, hadde vi i år kjørt innover Leirskarddalen, for å ta oss inn på Okstindbreen herfra.

Leirbotnet innerst i Leirskarddalen. I bakgrunnen – en av Okskalvan.


Fra basen vår i Leirbotnet gikk vi veien et stykke, før en T-merket sti ble fulgt videre oppover mot Mørkbekktjønna. Det var noen mektige naturinntrykk vi fikk her oppe. Den oppsprukkede Okstindbreen hang godt utover kanten av en bratt fjellvegg på motsatt side av tjønna.

Det bar så i en mer østlig retning, oppover mot Steinbua – som selvsagt måtte inspiseres. Bua var et ganske primitivt krypinn, men likevel hyggelig å komme til. Etter en liten pause i bua fortsatte vi mot brekanten.

Vi følger en T-merket sti oppover mot Mørkbekktjønna. Allerede her får vi et glimt av Okstindbreen.


Snøen tok snart over, og skiene måtte på. Det gikk veldig greit å ta seg inn på Okstindbreen (landets åttende største) noen få km ovenfor Steinbua. Men samtidig merket jeg at jeg hadde dårlig feste, med den følge at det ble en del sikksakk-gåing og “fiskebein” oppover. Jan hadde vært forutsigbar nok til å ta med seg feller, og fikk dermed langt bedre feste. Heldigvis flatet breen etter hvert ut, og det ble enklere å ta seg fram. Plutselig åpenbarte de mektige Okstindan seg i all sin velde. For et syn!

Vestre Okstindbreen og Okstindan. Nærmest: Okstinden og Tvillingtinden. I bakgrunnen: Oksskolten og Okshornet.


En av Okstindan skulle bestiges – det var sikkert! Men hvilken av dem var vi mer usikre på. Etter kort betenkningstid fant vi ut at vi ville satse på den første og beste, nemlig Vesttinden (1.708 moh.). Dermed la vi ut på vestre Okstindbreen (som denne delen av breen kalles), og siktet oss inn mot målet.

Vesttinden (t.h.), den nærmeste og mest tilgjengelige av Okstindan, utpekes som dagens turmål.


Tvillingtinden (1.824 moh.).


Okstinden (1.804 moh.).


Oksskolten (1.916 moh.).


Brevandring.


Oksfjellet stikker så vidt opp i sør.


Da vi nærmet oss Vesttinden bestemte vi oss for å ta oss opp mot toppen fra hver vår kant. Jan, som hadde godt feste pga. skifellene, valgte å følge den slake snøflanken fra nord / nordøst. Jeg derimot med mine glatte ski lengtet etter å få fast grunn under føttene. Derfor valgte jeg å gå rett på tinden fra vest, og foreta en bestigning uten ski. Jeg visste ikke om det var mulig å ta seg opp fra denne sida, men var villig til å gjøre et forsøk da det ville spare meg for mye slit.

Vi nærmer oss Vesttinden (1.708 moh.).


Klatringen oppover mot toppen ble mer luftig enn det jeg satte pris på. Det drysset til stadighet is, som ikke utgjorde noen fare, men som likefullt var irriterende. På et tidspunkt begynte jeg å lure på om det var stopp, men like etter flatet terrenget ut, og jeg kunne plante beina på toppen av den vestligste av Okstindan – Vesttinden.

På toppen av Vesttinden med Tvillingtinden bak.


Jan hadde hatt en grei tur opp, og etter en matbit tok han til orde for også å bestige den nærmeste naboen i øst – Tvillingtinden (1.824 moh.). Jeg takket imidlertid nei til tilbudet om en ny fjelltopp pga. dårlig feste, og lot han få ta turen alene. Satte meg i stedet ned og fulgte med Jan i kikkerten på vei oppover Tvillingtinden.

Det gikk som en lek på tilbaketuren, nedover mot Steinbua. En del folk var å se tidlig på dagen. De første traff vi ved Steinbua, før vi møtte vi en gjeng på vei oppover mot brekanten. Også på selve breen møtte vi noen turgåere. Noen få rein ble observert, samt 3 – 4 ryper.

Etter at hytteboka i Steinbua var signert, labbet vi de siste kilometerne ned mot Leirbotnet, godt fornøyde med dagens innsats. Planleggingen av ny tur til Okstindan til neste år var allerede godt i gang.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1995.

Etterord:

16 år seinere skulle jeg bruke nettopp Vesttinden som header i det nye designet på helgetur.net (2011 – 2016).

You may also like...