# 15 • 15. – 16. april 1990

Dag 1 (av 2):

På gang

Hoppbakken i sørenden av Langvatnet var turmålet da Pratheep og jeg la i vei langs Vestersidveien denne grå aprildagen. Av alle steder hadde vi sett oss ut bua i bunnen av bakken som et velegnet sted å overnatte. Tidligere hadde vi overnattet i knøttsmå krypinn som f.eks. ei åpen løe og ei vel seks kvadratmeter lita “sauhytte”, så hvorfor ikke ei redskapsbu? Da det ikke lenger var snø på veien måtte vi ta oss fram til fots.

Ved Blåfjellneset spente vi på oss skiene. Jeg hadde med meg nye ski, da bindingene på mine gamle var utslitte. Etter at jernbanen var passert tok vi oss nordover gjennom til dels tettvokst granskog et stykke, helt til vi traff på kraftlinja, som ble fulgt vel en km videre. Dalbekken viste seg stri og var litt trøblete å komme over, men det gikk til slutt. Den siste etappen gikk på skrå oppover Langvassåsen helt fram til Langvatnet.

Vi hadde gamblet på at bua skulle være ulåst, og det var med spenning vi grep dørhåndtaket. Ja da! Den var åpen, kunne vi konstatere med et lettelsens sukk. Men det var før vi i neste øyeblikk innså at dette bare var døra inn til gangen. Den neste døra inn til hovedrommet var låst! Dette var en lei strek i regninga, men vi hadde oss selv å takke da vi ikke hadde sjekket ut dette på forhånd. Dermed var vi henvist til gangen, som vel kunne være om lag 3,5 kvadratmeter – så vidt stor nok til to liggeunderlag.

Mens det fortsatt var dagslys tok vi oss en tur opp i den falleferdige hoppbakken, bygd av plank midt inni ødemarka. Det var visstnok en markant skikkelse i idrettslaget som i sin tid trumfet dette prosjektet gjennom. Noen suksess kan vel ikke Langvassbakken sies å ha vært. Snarere tvert imot. Jeg besøkte forresten bakken sist for bare to måneder siden, også da tok jeg meg til topps i ovarennet. Om ikke annet har man en flott utsikt utover Langvatnet herfra.

Vel nede ved bua igjen begynte vi å lete febrilsk etter en nøkkel – høyt og lavt, ute og inne, i håp om å komme oss inn i hovedrommet, men det var fåfengt. Ingen nøkkel var å finne. Det begynte så smått å mørkne og vi tok en tidlig kveld. Som vanlig ble det kortspill etter at vi hadde krøpet ned i soveposene.

Utover natta ble det kaldt, og selv om jeg lå med klær på frøs jeg i min tynne sommersovepose. Innenfor døra til det avlåste rommet visste jeg at det befant seg en vedovn – og det var frustrerende å ikke komme seg inn dit. Hadde vi enda hatt en primus vi kunne varmet oss litt ved, men den gang ei. Det var vel bare å holde ut, selv om det ble så som så med søvn. Også Pratheep slet med å få sove i den kalde og trekkfulle gangen.

Dag 2 (av 2):

Te for to

Temmelig stivfrosne kom vi oss på beina i halv åttetida og fikk krøket oss ut døra. Nå var det bare en ting som stod i hodet på oss, og det var å fyre opp et stort bål og få i oss noe varmt. Bare det å gå i gang med litt kroppsarbeid gjorde godt. Noen minutter seinere hadde vi fått i gang et skikkelig bål, og det tok heller ikke lang tid før vi kunne slurpe i oss hver vår kopp gloheite te. Etter frokost var det bare å pakke sekken og ta fatt på tilbaketuren.

Vi fulgte vår egen skiløype tilbake. Ved nedre Hjortskardmo gikk vi ikke over den vriene Dalbekken, men rente i stedet langs bekken ned mot Vestersidveien, som vi gikk til fots videre hjemover.

Brått og helt ut av det blå blir vi vitne til en kollisjon på E6 på motsatt side av Svenningelva, et stykke sør for Folkets hus. Smellet hørtes veldig godt, og vi lurte på hvor alvorlig dette var. I ettertid kom det fram at det kun var snakk om materielle skader.

Selv om snøen var fuktig, så var den fast i formen og i det hele tatt var skiføret godt. Turen bar utvilsomt preg av dårlig planlegging, noe vi definitivt fikk kjenne på kroppen.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1990.