# 175 • 4. januar 1999

Om kapp med mørket

Jan og jeg begynte skituren nede i Svenningdalen – for øvrig første gang Jan er på tur i disse traktene. Selv om vi bare var fire dager inne i det nye året, hadde vi allerede en fjelltur på baken. Med denne turen opp på Kappfjellet ville det bli tidenes pangstart på et år, reint turmessig.

Vi fulgte Båfjelldalsveien oppover fra dalen, før vi tok oss innover Kappskardet. I begynnelsen var føret nokså laust (ca. 20 cm laussnø), men jo høyere opp i skardet vi kom – dess bedre ble forholdene. Over skoggrensen var det til og med skare – enkelte steder så hard at vi ikke satte spor. Men med skifeller gikk det likevel greit. Samtalen gikk på at det ikke er mange som legger ut på slike turer, i hvert fall ikke på denne tida av året og på disse kanter av landet.

Kappskardet skifter etter noen kilometer retning. Fra å skjære seg markant inn i fjellet østover, vrir skardet seg sørover når en har passert skoggrensen. Oppover søre Kappskardet skilte Jan og jeg lag, før vi møttes igjen da vi nærmet oss toppen.

På vei oppover var det sol høyt oppe i fjellsidene, men nesten på toppen ble vi overrumplet av tjukk skodde. Etter å ha vurdert situasjonen fortsatte vi under tvil, helt til vi skimtet den snøblåste toppvarden (1.176 moh.).

På tur nedover var vi i ferd med å gå i helt feil retning, da sikten var minimal. Men under skodda fikk vi justert kursen. Det begynte allerede nå å mørkne, noe vi var fullt ut forberedt på. Vi prøvde å holde en viss fart nedover, for å komme lengst mulig før mørket innhentet oss, men nede i skogen måtte vi gi tapt.

En tindrende stjernehimmel åpenbarte seg over trekronene. Etter hvert støtte vi på vår egen skiløype som vi skimtet foran oss, og utrolig nok klarte vi å holde denne hele veien nedover skardet.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1999.