Elgviddevatnet

Tur nr. 182 / 11. – 14. juni 1999

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 4): Stavassdalen – Langskardnasen – Elgviddevatnet

  • Start: 11:20
  • Framme: 1:25
  • Vær: Lettskyet / sol.

Til fots og på ski

Målet for denne langturen var å ta oss til Lomsdalen – en ubebodd og sagnomsust dal langt vest i fjellene som hverken Jan eller jeg hadde besøkt tidligere. Nå sto vi altså på startstreken – nærmere bestemt parkeringsplassen i Stavassdalen, klar til å utforske disse ville og øde fjellområdene.

Startklar. 


Ettersom vi kun var en drøy uke inne i juni, lå snøen fremdeles i fjellene, og ski og skiutstyr var uunngåelig. Likevel startet turen til fots. De frådende vannmassene i Stavasselva bar bud om at vi ville få en stri tørn med å krysse Langskardelva – den desidert største av Stavasselvas sideelver. Det viste seg da også å stemme. Elva var uhyggelig stri nå i snøsmeltinga.

Etter nøye vurdering av egnede steder å krysse elva, bestemte vi oss for å la det stå til! Jeg satte bena ut i smeltevannet, men ga fort opp. Strømmen var rett og slett for sterk. Likevel nektet vi å gi opp. Vi fulgte elvebredden litt nedover, og besluttet å gjøre et nytt forsøk. Vannmassene tok godt tak, men vi kom oss over. Lettet etter denne anstrengelsen kunne vi fortsette turen, og ganske straks kom vi over skoggrensen.

En stri tørn – Langskardelva er omsider forsert.


Været var nydelig – sol og en fin temperatur. Jan foreslo å lage middag innen vi kom såpass høyt opp at snøen tok over, og jeg sa meg enig. Snart putret ei velfylt gryte på gassapparatet. I kjent stil stresset vi ikke med å gjøre oss fortest mulig ferdig, og det ble selvsagt tid til en kaffekopp, og litt avslapping.

Jan venter på at middagen skal bli ferdig.


Omsider var vi klare til å fortsette. Den lettgåtte ryggen mellom Langskardet og Feitskardet ble fulgt, med en herlig utsikt innover begge skardene. Ganske snart kom vi på snø, men vi fortsatte likevel til fots et stykke før skisko og ski kom på.

På vei oppover ryggen mellom Langskardet (t.v.) og Feitskardet.


Fotturen har blitt til skitur på vei oppover Langskardnasen.


Jan har måttet låne ei skibukse av meg – som tydeligvis ikke passer helt! Kvitfjellet og Feitskardet i bakgrunnen.


Det var et drøyt stykke oppover mot toppen av Langskardnasen (1244 moh) – et temmelig omfangsrikt fjell, men til slutt kom vi da opp. Her ble det en ny pause. Jeg skrev ned noen ord på en papirlapp som jeg la ut i den knøttlille toppvarden. En snøspurv ga oss selskap her oppe. Ellers var det mye rype å se på turen oppover hit.

På toppen av Langskardnasen (1244 moh.).


Klokka var vel nærmere elleve på kvelden før vi fortsatte videre vestover fjellene. Vi suste til å begynne med nedover en herlig bakke, men tabbet oss ut ved å velge feil side av den nærmeste fjelltoppen i vest. Hadde vi giddet å studere kartet ville vi sett at sørsida ville vært det mest logiske. I stedet hadde vi nå havnet på nordsida, i et breområde som stupte bratt nedover mot Mosskardvatnan.

Med stor forsiktighet tråkket vi oss sidelengs oppover mot toppen av den navnløse topp 1182. Midt i frustrasjonen over å ha valgt feil trasé klarte vi likevel å nyte den flotte naturen rundt oss. De øde fjelltraktene nordover, som for det aller meste var dekket av snø, var nå i stor grad farget av midnattssola, som lyste over Visttindan. Et veldig vakkert syn! Til slutt hadde vi kommet oss opp på toppen, med utsikt bl.a. mot Tosen, Storbørja og en flik av den gyldne havflata langt vest.

Endelig er det bare nedoverbakker igjen. Grunnvasstinden foran og Heilhornet i bakgrunnen. 


Midnattssol over Breidvasstinden (1224 moh.).


Endelig kunne vi ta fatt på nedkjøringen mot Elgviddevatnet, der vi skulle slå leir for natta. Det gikk som en drøm, og etter kort tid var vi nede ved vatnet. Vi slo oss til på et lite nes på vestsida av vatnet, som for øvrig var dekket av is – med unntak av noen få steder inne ved land.

Det hadde blitt langt på natt, og vi gikk straks i gang med å sette opp teltene. Plutselig hører jeg Jan bryte ut i fortvilende bannskap! Teltet han hadde båret med seg var svart av muggsopp – og fullstendig ubrukelig! En ganske absurd situasjon egentlig. Dermed søkte han om asyl i mitt telt – og søknaden ble innvilget.


Dag 2 (av 4): Grunnvassdalen

  • Start: 14:20
  • Framme: 17:30 (Øvre Grunnvatnet)
  • Tilbake: 20:00
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Et mektig skue

Vi våknet til sol og varme i fremdeles så vinterlige fjellstrøk. Planen var altså å fortsette videre mot Lomsdalen, men det gikk opp for oss at vi hadde undervurdert terrenget videre vestover – som er til dels svært krevende. I tillegg var vi litt møre i kroppene etter gårsdagens lange tur fra Stavassdalen. Derfor fant vi ut at vi heller ville satse på å ha base her ved Elgviddevatnet, og ta oss dagsturer herfra.

En fullblods sommerdag ved Elgviddevatnet. 


Etter en lang frokost gikk vi for å se den flotte fossen som stuper så å si rett fra Elgviddevatnet og 70 m ned i Grunnvassdalen. Fossen var et mektig skue nå i snøsmeltinga. Mens Jan valgte å sette seg i skyggen av ei stor steinblokk, grunnet den intense varmen, gikk jeg ned i Grunnvassdalen for å se fossen nedenfra. Det iskalde og fuktige gufset fra fossen var bare herlig i denne varmen.

Et mektig skue.


Grunnvassdalen hadde jeg hørt skulle være en vill og krevende dal å ta seg gjennom, og det var spesielt å være her. Fortsatte et stykke videre nedover, helt til jeg kunne se utover øvre Grunnvatnet – et lite vann ca halvannen km nedenfor fossen. Det var flere vakre stryk og fossefall nedover den strie elva, og de bratte fjellsidene gjorde landskapet dramatisk.

Det er en øredøvende larm fra fossen nede i Grunnvassdalen.


Det er spennenede å gå nedover Grunnvassdalen – en dal jeg kun har studert på kart tidligere.


Øvre Grunnvatnet.


Da jeg ei stund seinere møtte Jan igjen, fikk jeg vite at også han hadde tatt seg en tur nedover dalen, men noe høyere oppe i fjellsida enn meg. Vi hadde ikke sett hverandre.

Den sterke solstrålingen hadde etter hvert gjort oss en del solbrente, og det føltes godt da sola gikk i skjul bak fjellranden. Et eiendommelig fenomen vi la merke til da sola var på sitt mest intense var at kroppene våre kastet doble skygger. Refleksjonsstrålingen fra snøfonnene var såpass kraftig at det ga en egen skygge, i tillegg til den vanlige skyggen.

En iskald fornøyelse – vading av elva fra Mosskardvatnan på vei tilbake mot teltet.


I løpet av turen så vi massevis av rype og også et reir med egg. Utover kvelden ble det temmelig kaldt, og ved midnatt fant vi ut at vi skulle gå en liten tur oppå en haug like sør for leirplassen. Her var lufta betydelig mildere, og det ville nok vært bedre om vi hadde satt opp teltet her. Elgviddevatnet fungerte tydeligvis som en gigantisk kuldegrop. Men ingen av oss gadd å gjøre noe med det, da det hadde blitt såpass seint.


Dag 3 (av 4): Grunnvasstinden

  • Start: 15:25
  • Framme: 22:10
  • Tilbake: 3:15
  • Vær: Overskyet → regn. Vind på toppen.

Funn og fall

Et grått skylag hadde bredt seg over himmelen, og erstattet gårsdagens eksepsjonelt gode vær. Den noe solbrente huden hadde ikke så veldig mye i mot dette. Været var ikke verre enn at en topptur lot seg gjøre, og Grunnvasstinden på sørsida av Elgviddevatnet var målet. Mens gårsdagens tur ned i Grunnvassdalen foregikk til fots, tok vi i dag skiene fatt. Det hadde imidlertid rukket å bli ettermiddag før vi omsider kom oss av sted.

Fra teltet gikk vi først opp mot topp 811 og ned i dalføret på sørsida. Selv om det fortsatt var ganske så vinterlige forhold ved Elgvidda, var de fleste elver og bekker åpne. Derfor var vi spente på hvor høyt opp i nevnte dalføre vi måtte for å komme oss over elva i dalbunnen. Et stykke opp måtte vi, men vi lyktes med å komme over ei noe sprukken snøbru i nærheten av et lite fossefall. Derfra tok vi oss opp på en markant fjellrygg på sørsida av vatnet, og denne ble fulgt et par km vestover.

På vei opp på fjellryggen, som følges vestover mot Grunnvasstinden. 


På vei ned fra ryggen gjorde vi et snodig funn. Det var et fragment av en større gjenstand, som bl.a. bestod av jern. Gjenstanden hadde vært sylindrisk, med ca 17 cm i diameter. Vi spekulerte litt i om det kunne ha vært en del av ei bombe fra 2. verdenskrig, men følte oss slett ikke overbeviste.

I søkket mellom fjellryggen og Grunnvasstinden, ved en bekk, gikk vi i gang med dagens middag. Allerede nå fikk vi stiftet bekjentskap med kveldens første regnskur, og vi ble litt i tvil om det var hensiktsmessig å fortsette opp på tinden. Men da det igjen ble opphold, samt det faktum at det er irriterende å måtte gi seg, bestemte vi oss for å gjøre en bestigning. Etter å ha tatt oss helt bort til foten av Grunnvasstinden, satte vi fra oss skiene, og fortsatte oppover med kun skistavene.

Jeg hadde vært på fjelltoppen tidligere, nærmere bestemt sommeren 1994, mens det for Jans del var helt nye fjelltrakter. Det var en kurant affære å ta seg opp østryggen (på den første turen gikk jeg oppover den slakere nordryggen), og snart fikk vi en flott utsikt mot det langstrakte øvre Jordbruvatnet, som ligger kloss inntil Grunnvasstinden på sørsida. Da dette vatnet ligger omlag 100 m høyere enn Elgviddevatnet, var det selvsagt dekket av is.

Oppe ved toppvarden var jeg spent på om jeg ville finne igjen notatene mine fra den 21. juli 1994, og jammen fant jeg ikke disse igjen! Etter at plastposen var fiklet fram fra toppvarden kunne jeg konstatere at kun én fjellvandrer hadde skrevet seg opp – mindre enn én måned etter at jeg hadde vært der! Gjorde noen kortfattede betraktninger fra dagens tur, før jeg la skribleriene tilbake igjen.

Mens vi satt og speidet nordover ble været gradvis dårligere. Jan påstod at Storm værtjeneste hadde meldt bedring i været utover dagen, mens meteorologisk institutt kunne melde om en motsatt værutvikling. Det var tydelig at det var sistnevnte institusjon som fikk rett.

Etter å ha sittet godt og vel to timer på toppen var det på tide å ta fatt på nedoverturen mot skiene og så tilbaketuren mot teltet. Men før toppen ble forlatt ved midnatt, klarte jeg å foreta et spektakulært fall. Jeg skled på noe is kloss inntil toppvarden, ramlet bakover og deiset bakhodet i isen. Etter at stjernene og planetene i sirkulær bane rundt hodet mitt begynte å avta, gikk vi nedover.

Nede ved skiene så vi at Grunnvasstinden hadde begynt å bli innhyllet i regnskyer, og været ble i det hele tatt stadig dårligere. I stedet for å ta oss opp på fjellryggen, gikk vi nå langs med ryggen på nordsida, og over elva på samme sted som vi hadde kommet. Det siste stykket mot teltleiren fulgte vi østbredden av Elgviddevatnet. På tilbaketuren vekslet vi mellom å gå på ski og til fots. Vel framme ved teltet var jeg ganske så gjennomvåt. Det hadde da blitt langt på natt.

Utrolig mye rype å se – overalt! Til og med på toppen av Grunnvasstinden var det rype! Etter å ha skiftet til tørt, gikk Jan og jeg i gang med “middag” da klokka nærmet seg 04:00. Mens vi inntok måltidet veltet brenneren som vi hadde plassert i innerteltet, og brant hull i både liggeunderlaget og teltgulvet. Brenneren var heldigvis slukket, men fortsatt svært varm. Selv om det var irriterende med dette uhellet, kunne det gått verre.


Dag 4 (av 4): Elgviddevatnet – Stavassdalen

  • Start: 14:45
  • Framme: 22:20
  • Vær: Overskyet. Tåke i høyden. Litt regn.

I tykk og tett tåke

Vi stod opp til regn og lavt skydekke – en total forvandling av forholdene, slik de hadde vært for to dager siden. Selv om det kan være interessant å erfare hvordan været i fjellet kan forandre seg, fant vi ut at nok var nok. Etter frokost og kaffe pakket vi sakene, og tok fatt på den lange tilbaketuren østover fjellene.

Det ble en hustrig start, da alle klærne var våte og kalde. Men det hadde da i det minste sluttet å regne da vi la Elgviddevatnet under oss, og fulgte vår egen løype fra i går opp mot tjønn 762. Sakte men sikkert tok vi oss videre oppover den seige fjellsida. Pga. de tunge sekkene ble det for det meste sikk-sakk-gåing, men oppover bar det.

Over ca. 1000 moh. lå skodda tjukk og grå. Den var såpass tett at vi fullstendig mistet retningssansen og ikke visste helt hvor vi befant oss. Det var egentlig en temmelig sær opplevelse. Strategien ble å “føle” oss fram fra steinberg til steinberg, som vi såvidt kunne skimte stakk opp fra snøen enkelte steder. Ved hver nakne knaus måtte vi ta ny peil. Plutselig oppdaget vi at vi befant oss på en bratt kant, med en oppsprukket botnbre langt under oss, og vi måtte ta oss rundt denne på sørsida.

Omsider kom vi oss til passet som fører til Langskardet. Da vi så en stein som var satt oppå en større stein, tok vi dette som en indikasjon på at vi var på rett vei. Den tette skodda ble mindre tett, og med ett fikk vi et glimt av Storklumpen, på østsida av Langskardet. Snart var vi nede i skardet og under tåkehavet – en sann lettelse!

Nedover skardet la vi merke til noen gamle framtinte skispor, og lurte på om det kunne være våre egne løyper fra påsken. På ca. 600 moh. ble skiskoene byttet med fjellsko, og resten av turen foregikk til fots. Bekkene var store og strie. Særlig den som kommer ned skardet like vest for Storklumpen var vrien å ta seg over. Som vanlig på denne turen var det også i dag mye rype å se.

Langskardet bærer navnet sitt med rette, og mot slutten av turen gikk jeg på en liten smell. Det ble fryktelig tungt, og småpausene ble mange. Jan fikk bare gå i forveien, jeg måtte ta den tida jeg trengte. Den siste pausen kom nede ved Stavasselva, der jeg fikk slukket tørsten for ei stund. Temmelig utslitt kom jeg fram til parkeringsplassen, og Jan hadde da ventet i 10-15 minutter.

Denne junituren til Elgvidda ble minnerik, og værmessig sett kunne den by på stor variasjon – alt fra midnattssol og intens sommerhete til tykk tåke og regn.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1999.

You may also like...