Det var med en viss skepsis jeg la i vei oppover Svenningskardet, da en slagbjørn hadde herjet vilt i sauebesetningene på vestsida av Svenningdalen den siste tida. Alle sauedrapene hadde da også blitt behørig omtalt i lokalavisen Helgeland Arbeiderblad, under overskrifter som “Slagbjørn muligens på ferde i Grane“, “Nye sauedrap i Grane“,“Bjørnen herjer i Grane“ og “I Grane-bjørnens fotspor“. Selv om jeg visste at det var liten sjanse for å støte på bjørnen, så lå det likevel unektelig i bakhodet.
Jeg fulgte stien helt oppover mot sauhytta, like oppunder Grønfjellet, der jeg tok meg en hvil. Videre tok jeg meg oppover Rapfjellet i sørlig retning, mot fjellets høyeste punkt. Oppe på toppen fant jeg ingen varde, men derimot et gevir av rein.
Jeg fortsatte sørover fjellet og ned i Stor-Hjortskardet. På vei ned i skardet begynte det å regne, og terrenget ble noe sleipt å ta seg fram i. Valgte å ikke krysse Hjortskardelva, noe som medførte at jeg havnet i et svært bratt lende nedover mot Svenningdalen.
Observerte sau like oppunder Storklumpen og et par ryper i Stor-Hjortskardet. Slagbjørnen så jeg heldigvis ikke snurten av.
Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1990.
Det var med en viss skepsis jeg la i vei oppover Svenningskardet, da en slagbjørn hadde herjet vilt i sauebesetningene på vestsida av Svenningdalen den siste tida. Alle sauedrapene hadde da også blitt behørig omtalt i lokalavisen Helgeland Arbeiderblad, under overskrifter som “Slagbjørn muligens på ferde i Grane“, “Nye sauedrap i Grane“, “Bjørnen herjer i Grane“ og “I Grane-bjørnens fotspor“. Selv om jeg visste at det var liten sjanse for å støte på bjørnen, så lå det likevel unektelig i bakhodet.