# 257 • 24. desember 2003

I siste liten

På selveste julaften tok jeg skiene fatt, og la i vei sørover langs grusveien på vestsida av Svenningelva. (Tidligere på dagen hadde jeg satt fast bilen ved Reinfjellnasen, da jeg opprinnelig hadde tenkt meg til Haustreisdalen!)

Passerte en hund som sto og gjødde mot en hest – en komisk situasjon! Langt mer dramatisk var det da jeg nesten ble vitne til en kollisjon mellom tog og rein, i nærheten av store Hjortskardelva. Rudolf kom seg av sporet i siste liten, og reddet dermed livet.

Da jeg nærmet meg Hjortskardmoen ble jeg møtt av en sauhund. Den logret med halen og beit etter skituppene, og ble med meg nedover bakkene mot gården til Arnt Finseth. Snakket litt med Arnt, som holdt på med traktorfresen, før jeg gikk videre.

Fram til Hjortskardmoen var føret godt, dvs. tørr fin snø og bilspor. Sør for gården opphørte sporene, og fra Brennmoen var det akkurat som å gå i terrenget. 10 – 15 cm laussnø oppå litt hardere snø, med andre ord. Det ble betydelig tyngre å gå, men også mer interessant enn å bare følge en brøytet vei. Jeg passerte Brunsteinenget og skogstua der, som virket å være i veldig god stand. Utelyset sto på.

Etter en drøy mils skitur kom jeg endelig fram til Engia. Gikk langs Engibekken og ned mot Holmvasselva, der jeg satte meg ned under ei stor bjørk i ti minutter, før jeg tok fatt på tilbaketuren.

Mye elgspor å se. Ved Engia var sporene blodferske. Det ble stadig mørkere på vei hjemover, og det snødde dessuten tett mesteparten av veien. Ei fascinerende trolsk stemning i den dype granskogen minnet meg om mine første aleneturer tidligst på 1990-tallet. Arnt hadde brøytet veien fra Brennmoen til jernbanestasjonen, men et nytt lag med nysnø hadde kommet i ettertid.

Jeg ble dyktig sliten, og jeg måtte rett som det var hvile på skistavene og hige etter luft. Tørst og sulten kom jeg tilbake, og jeg var snart klar for å innta juleribba!