# 27 • 7. – 8. august 1990

Dag 1 (av 2): Tosenveien – Gåsvatnet

Lettere sagt enn gjort

Det hadde allerede rukket å bli kveld da Pratheep og jeg stod klare med hver vår velfylte sekk ved utgangspunktet vårt på Tosenveien. Hit hadde vi fått skyss, og målet var å ta oss til nordenden av Gåsvatnet, der vi etter planen skulle slå leir.

Til å begynne med fulgte vi stien forbi Gåstjønna, før det etter hvert bar ut i terrenget, som for det meste var av det medgjørlige slaget.

Framme ved nordenden av vatnet hadde vi bare å krysse elva som kommer ned fra Gåsvassdalen, før vi kunne slå oss til ro på den flate moen på den andre sida. Dette skulle imidlertid vise seg lettere sagt enn gjort. Elva var adskillig større enn det vi hadde forestilt oss, og vi ble tvunget oppover vassdraget flere hundre meter, før det til slutt lot seg gjøre å foreta en kryssing.

Mye kratt langs elvebreddene gjorde det vrient å ta seg fram. At sena på fiskestanga opp til flere ganger hektet seg fast i vegetasjonen gjorde ikke saken bedre. Men til slutt var vi nede ved vatnet igjen, og kunne slå opp teltet så å si helt nede i vannkanten idet mørket begynte å falle på.

Dag 2 (av 2): Gåsvatnet – Øvre Hjortskardmo

Smått om senn

Etter ei natt med lite søvn for mitt vedkommende prøvde vi fiskelykken utpå formiddagen, men ingen av oss fikk fisk. Vi beveget oss etter hvert et stykke nedover vatnet, der vi stelte i stand bål og kokte suppe og te. Heller ikke her beit fisken.

På telttur til Gåsvatnet. 

Sørover mot to av de skogkledde holmene i Gåsvatnet.

Pratheep brifer med koking av suppe og te.

En lang marsj lå nå foran oss, da vi skulle gå hele veien tilbake mot Hjortskardmoen. Smått om senn forflyttet vi oss nordover – først oppover Gåsvassnasen, der vi snart fikk en flott utsikt mot alle de tre Gåsvatna. Store reinflokker var dessuten å se i disse traktene. Det bar så ned i lille Hjortskardet mot Sæterskogen, der vi bevilget oss en rast. Lille Hjortskardelva ble krysset, før Pratheep og jeg – gode og slitne – kom ned på Hjortskardmoen, der vi fikk lempet av oss sekkene.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1990.