# 292 • 2. oktober 2005

Langs pilegrimsled og kongevei

Været var helt topp da Lene og jeg kjørte oppover mot Dovrefjell for å gå en del av Den gamle Kongeveien. Nesten ikke en sky var å se på himmelen da vi startet turen ca 3,5 km sør for Kongsvoll, ved E6.

Info-tavle med gotisk skrift.

---

Antallet biler på parkeringsplassen tydet på at det skulle være svært så folksomt i fjellet denne dagen. Det stemte for så vidt. Vi møtte en god del folk i starten av turen, men flesteparten av bilene skyldtes nok en fuglehundklubb på 30-40 personer som drev på og trente opp hundene sine i ei fjellskråning. Kunne nesten se ut som en slags konkurranse.

Den gamle Kongeveien snodde seg sakte men sikkert oppover mot Hjerkinnshøi, det vil si – den var overraskende rett og fin, uten særlig mange svinger.

Den gamle Kongevei oppover fra Kongsvoll.   

---

Etter at Olav den Hellige falt i slaget på Stiklestad i 1030 har pilegrimer fra inn- og utland valfartet til Nidaros.   

---

Dovre-porten passeres. Vi forlater Sør-Trøndelag og går inn i Oppland.

---

Vi tok en kaffepause med utsikt mot Snøhetta. La merke til at det lå skyer i vest, uten at de virket direkte truende. Snart kom vi til det høyeste punktet på veien, oppe på Hjerkinnshøi (litt over 1200 moh.). Her åpenbarte det seg helt nye landskaper mot sør, og vi så både Rondane og store Sølnkletten. I Rondane lå det for øvrig nysnø.

Snøhetta (2286 moh.) er Norges høyeste fjelltopp utenfor Jotunheimen.   

---

Pilegrimsferdene over Dovrefjell foregikk helt fram til reformasjonen i 1537.   

---

Milesteiner i granitt er satt opp i hver kommune langs leden.   

---

Vi nærmer oss det høyeste punktet på veien, og andre fjell kommer til syne i sør.   

---

“No ser eg atter slike fjell og dalar.” Mot Rondane.   

---

Store Sølnkletten.

---

Snart kom også Hjerkinndammen, Folldalen og Hjerkinnbygda til syne. Mesteparten av veien hadde slake stigninger, men ned mot Hjerkinn fjellstue (ved Riksvei 29 gjennom Folldalen) ble det noe brattere. Dessverre var det ikke servering på fjellstua for tilfeldige fjellvandrere som oss. En del folk i området.

Hjerkinn.

---

Kongeveien slynger seg ned mot Hjerkinn fjellstue.   

---

Bauta til minne om forfatteren og journalisten Aasmund Olavson Vinje.   

---

Vi tar også “ein kvil” her.

---

Lene så ikke spesielt lyst på at vi skulle gå tilbake over fjellet igjen, men det gikk helt fint. Vi satte oss på toppen og tok en kaffepause.

Rart å tenke på at denne veien har vært hovedferdselsåren mellom Oslo og Nidaros i mange hundre år. Opprinnelig var den en ridevei, men tidlig på 1700-tallet ble den gjort kjørbar for hest og vogn. Flere kroningsferder har gått langs veien. Selv om mye er forandret siden den gang er den storslagne utsikten den samme. I dag har området status som landskapsvernområde.

Rett som det var hørtes smell i det fjerne. Under den siste pausen vår kom folkene i fuglehundklubben gående forbi oss.

Hjerkinn fjellstue er nasjonens eldste familiebedrift. I dag er det 12. og 13. generasjon som driver fjellstua.

---

Turen ble totalt på ca. 15 km. Det skyet mer og mer over, og i vest så det ganske hustrig ut. Underveis gikk vi forbi mange slags merker og varder, og da spesielt markører med pilegrimssymbolet på. Nesten nede ved fjellstua var det satt opp en stor minnebauta over Aasmund Olavson Vinje med følge. Vi så Eysteinkyrkja et stykke bortenfor, men det ble ikke til at vi gikk dit.

Turen på Dovrefjell var min første i Sør-Norge på ni og et halvt år, så det var på høy tid men en fjelltur her igjen.