# 309 • 6. september 2006

Fra Berg til borg – en usynlig sådan

Fra Berg i Sømna fulgte jeg veien til gårdsbygningene på Sømnes. Derfra gikk jeg langs en grusvei sørover, forbi dyrket mark og tettvokst plantet granskog.

Etter noen få km kom jeg til Kjerkstimarka, et område bestående utelukkende av plantet granskog. Det var satt opp skilt som viste hvor gammel skogen var. Brorparten var fra 1956, mens noe var satt ut 20 år seinere. En del furu var nesten 100 år gammel, plantet i 1909. Selv om plantet skog ikke høres særlig spennende ut var det likevel ganske trivelig å gå langs kjerreveien innover skogen.

Jeg kom til et skilt som viste vei til Triborgen. Navnet var noe spesielt, syntes jeg, med en touch av mystikk over seg. Fant ut at jeg ville finne ut hva dette var slags sted, og fulgte en sti oppover det skogbevokste Trollskardet. På toppen av skardet gikk det bratt nedover, og jeg hadde fritt utsyn mot bygdelandskapet i øst, men ingen “Triborg” var å se. Snudde og gikk nedover skogen igjen.

Jeg stusset litt over at den dårlige stien plutselig ble markant bedre. Jeg så da at den gode stien forsvant til side, inn mellom noen grantrær og ut i en bekk. Bestemte meg for å følge denne stien, og etter ganske få skritt kom jeg til et åpent område i skogen. Det synet som møtte meg var en svær sirkel (diameter på ca 30 meter), fullstendig dekket av rullestein.

På ei info-tavle kunne jeg lese at navnet Triborgen var eldgammelt, og at ingen med sikkerhet kunne vite betydningen av det. At rullesteinområdet hadde vistes godt i terrenget fra skipsleia før skogen kom, er imidlertid hevet over en hver tvil. Kanskje har det en gang i tida vært en bygdeborg her? Ikke vet jeg, men ut fra navnet kan en tenke seg det.

Jeg leste videre at det er knyttet et sagn til stedet. En skatt så stor at den kunne brødfø hele Norges befolkning i 30 år skulle skjule seg under Triborgen. På 1800-tallet kom det visstnok en gjeng fra Leirfjord for å drive skattejakt, sannsynligvis uten tellende resultat. Satte meg ned på en benk på stedet og tok en matpause, før jeg gikk videre nedover.

Jeg kom nå tilbake til kjerreveien, og jeg fulgte denne et stykke videre. Ved bekken Valderåa, som utgjør grensen mellom gårdene Sømnes og Mardal snudde jeg. Gikk så ned mot ei sandstrand, før jeg forlot skogen i Kjerkstimarka og gikk tibake samme vei som jeg hadde kommet. Møtte på en syklist. Ellers var det kun folk å se i nærheten av Sømnes gård.