Kappfjellet

Tur nr. 32 / 23. september 1990

stjernestjernestjerne

  • Start: 10:00
  • Framme: 13:35
  • Tilbake: 17:20
  • Starttemp.: 0°C
  • Vær: Overskyet.

En høy gang

To knallfine høstturer til henholdsvis Feitskardvatnet og Langskardet de foregående helgene hadde gitt såpass mersmak at et nytt hårete turmål var under oppseiling. Denne helga hadde jeg tenkt å gå over Kappfjellet fra vest mot øst, for så å følge Kappskardet nedover mot Svenningdalen igjen. Det ville bli noen tøffe tak oppover mot det 1 176 m høye fjellet, såpass visste jeg, men samtidig skulle det bli spennende å utforske Kappfjellet på nært hold – et fjell jeg i alle år hadde sett opp til, bokstavelig talt.

Det var kjølig i lufta denne seine septemberdagen, og termometeret viste ikke mer enn null grader da jeg la i vei oppover den skogkledde lia vis-à-vis mine besteforeldres hus på Brennmoen, på motsatt side av Svenningelva. Hit til utgangspunktet ved E6 hadde jeg fått skyss av pappa.

Fra utallige besøk på Brennmoen i oppveksten hadde jeg ofte speidet opp mot linken på Kappfjellet, og det var nettopp dit jeg var på vei nå. Etter å ha strevd meg oppover den bratte fjellsida, kom jeg endelig fram til linken.

Linken på Kappfjellet med Svenningvatnan i bakgrunnen.


Det var fascinerende å ta den nevnte linken nærmere i øyesyn, som på nært hold ikke var annet enn en liten og kantet militærgrønn bygning. Langt mer betagende var utsikten herfra, spesielt sørover mot Svenningvatnan og Båtskardvatnet.

Selv om det var kaldt, var det likevel fine forhold i fjellet. Fra linken gikk jeg videre østover Breidskardfjellet, som dette vidstrakte fjellpartiet mellom Kappskardet og Breidskardet kalles. Fortsatt var det motbakke, men på langt nær så bratt som oppover fra Svenningdalen. Terrenget var et typisk høyfjellsterreng med veldig masse stein og lite annet. I vest dominerte velkjente fjellformasjoner som Storklumpen og Kvitfjellet synsranden, som jeg nå nesten var på høyde med.

Velkjente fjell vest for Svenningdalen, bl.a. Gåsvassfjellet og Storklumpen.


Mye stein og lite annet i disse høyder.


Etter en vel to km lang vandring fra linken, begynte fjellet omsider å flate ut. Jeg var kommet opp i drøyt 1 100 meters høyde, og befant meg rett over den iøynefallende breen ovenfor Kappskardet. Snart kunne jeg se breen under meg med det dype Kappskardet nedenfor. Jeg fikk også en fantastisk utsikt nordover Svenningdalen og videre nedover Vefsna-dalføret.

Fra Kappfjellet får jeg etter hvert et vidstrakt utsyn nordover.


Fremdeles gjenstod det et stykke til Kappfjellets høyeste punkt. Etter å ha tatt meg over høyde 1 153, måtte jeg ned vel 130 høydemeter, via flere tjønner, før jeg kunne ta fatt på fjellryggen i øst, der den høyeste toppen befant seg. Ved de nevnte tjønnene lå gammelsnøen helt uti vannet på flere av dem. Jeg la dessuten merke til at de var iferd med å fryse til. Her oppe i høyfjellet var nok temperaturen godt under null, og så veldig lenge var det nok ikke før nysnøen ville dekke dette landskapet.

Sommeren er kort på over 1 000 meters høyde, og på tjønnene er isen så smått iferd med å legge seg.


Tre og en halv time etter at jeg startet, var jeg oppe ved Kappfjellets høyeste punkt, der en fint oppmurt varde tok imot meg. Det føltes bra å ha nådd målet, og jeg måtte sette meg ned og nyte utsikten.

Endelig! Toppen av Kappfjellet, 1 176 moh.


Så var det å ta fatt på siste etappe av turen, nedover Kappskardet. Den øverste delen av skardet er snaufjell, og relativt lettgått. Kappskardtjønnene ble passert, før fjellbjørka etter hvert begynte å gjøre seg gjeldende.

Snart fikk jeg et vidt utsyn mot fjellene i vest, og jeg kjente umiddelbart igjen en bekk som slipper seg hodestups nedover det bratte floget på sørsida av Kvitfjellet. Rett nedenfor visste jeg at Feitskardvatnet lå, der jeg var for et par uker siden.

På vei nedover passeres Kappskardtjønnene.


I skoggrensen kom jeg forbi noe beitende sau. Ellers så jeg femten ryper på turen. Videre nedover Kappskardet tok skogen etter hvert over, før jeg avsluttet med å følge Båfjelldalsveien nedover mot Svenningdalen. Turen over Kappfjellet var kjølig, men veldig opplevelsesrik, og gikk definitivt de øvrige høstturene hittil i år en høy gang.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1990, og var den siste av i alt 509 turrapporter (per 23. 02. 2017) som ble konvertert til responsivt (mobilvennlig) design.