Okstindan (Okshornet)

Tur nr. 321 / 2. – 3. juni 2007

stjernestjernestjerne

  • Start: 10:15 (Leirbotnet)
  • Framme: 19:25
  • Tilbake: 0:25
  • Starttemp.: + 20°C
  • Vær: Sol fra klar himmel → lettskyet / sol.

Tyren tas ved hornet

Det ambisiøse målet for dagen var en bestigning av Okshornet, Nord-Norges tredje høyeste fjelltopp og antakelig den vanskeligst tilgjengelige av Okstindan. Forutsetningene var de aller beste for at Jan og jeg skulle lykkes. Ikke en sky var å se på himmelen, og på denne tida av året er det lyst døgnet rundt. Likevel følte vi oss langt fra sikre på om vi ville nå toppen. Farer som snøras, bresprekker og bratte fjellsider lå i bakhodet. Vår egen fysiske form var vel heller ikke av beste merke.

Allerede ved bilen nede i Leirbotnet kunne vi spenne på oss skiene. Grunnet det sommerlige været valgte jeg å gå med capribukse – en slags mellomting av shorts og bukse, noe som gav god lufting. I stedet for å gå om Mørkbekktjønna, der den vanlige traseen går, gikk vi rett oppover fjellsida på nordsida, og videre innover mot Okstindbreen.

Været er upåklagelig denne junidagen, og vi spiser høydemeter skritt for skritt.


På tide med en pause. Ned mot Leirbotnet, der vi startet.   


Sommeren på sitt beste – sol, snø og ski!


Sakte, men sikkert strever vi oss oppover mot Okstindbreen.


Etter at de verste kneikene opp mot breen var tilbakelagt, lå det vidstrakte breplatået foran oss. De mektige Okstindan lå badet i sol, og det var en drøm å endelig kunne begi seg innover breen, som vi sist besøkte for ni år siden. Vi valgte å følge et skispor.

Endelig oppe på vestre Okstindbreen. 


I den gigantiske “porten” mellom Okstinden og Tvillingtinden så jeg en bevegelig prikk, som viste seg å være en mann. Vi stoppet for å snakke. Han var tysk, og kunne fortelle på godt forståelig norsk at han hadde hatt tilhold på breen i flere døgn, og bl.a. besteget Okshornet, noe som Jan og jeg fattet interesse for. Vi spurte ham om trasevalg, osv., og følte etterpå at sjansene for å lykkes var gode.

Tvillingtinden (1824 moh.).   


Over de hvite vidder.


Vi tok en matpause ved foten av Okstinden, på det høyeste punktet mellom vestre og austre Okstindbreen. Herfra hadde vi fri sikt mot de østligste – og høyeste – av tindene. Okshornet så vanskelig ut, men ikke umulig.

Under pausen ved Okstindens fot har vi god utsikt mot de østlige Okstindan. F.v. Oksskolten, Okshornet og Svartfjellet.


At avstandene i fjellet kan lyve, er dette fjellmassivet et godt eksempel på. Det som så ut som en slak liten nedoverbakke mot de østlige Okstindan var i virkeligheten over 3, 5 km, men omsider stod vi ved foten av tinderekka.

Nord-Norges høyeste fjelltopp, Oksskolten (1916 moh.).   


Nord-Norges tredje høyeste fjelltopp og dagens turmål, Okshornet (1901 moh.).


Nå begynte spenninga. Breen blir straks brattere opp mot passet mellom Oksskolten og Okshornet. Vi visste ved selvsyn fra tidligere turer at dette området er svært sprekkutsatt, noe som var litt guffent å tenke på. Men såpass tidlig på året følte vi oss nokså trygge.

Vi satte fra oss skiene, mens stavene ble tatt med. Det bar først oppover en diger fokkskavl. Fotsporene til tyskeren ble fulgt slavisk. Det ble etter hvert atskillig brattere, og vi måtte hogge skotuppene inn i snøen for å få feste, og helst ikke se ned! Stegjern ville vært fordelaktig å brukt her. Omsider kom vi oss opp på ryggen mellom “skolten” og “hornet”.

Jeg lot den store sekken få stå igjen her, mens en mye mindre sekk med det mest nødvendige i ble med videre. Fjellryggen opp mot toppen så fryktinngytende ut, men med små skritt karret vi oss sakte men sikkert til topps på det 1901 m høye Okshornet.

Fra eggen mellom Oksskolten og Okshornet er det bare å karre seg videre oppover.


En stor tilfredsstillelse fylte oss da vi endelig kunne klapse til den lille varden på toppen av selveste Okshornet. Utsikten kan ikke beskrives med ord. Vi så fra Træna lengst i vest til fjell langt inne i Sverige i øst, fra Kvigtinden i sør til fjell i Salten i nord. Ørfjellet i Saltdal ruvet godt, og til og med Suliskongen (nest høyest i Nord-Norge) var synlig i horisonten.

Inntrykkene må uttrykkes.


Oksskolten (1916 moh.) sett fra Okshornet (1901 moh.).


I sør ruver Svartfjellet (1872 moh.).


På vei nedover fjellryggen så vi at det hadde gått et lite isras over sporene våre. Vel nede ved skiene våre var det bare å legge i vei over det store breplatået igjen. Den lave kveldssola skapte lange skygger og et vakkert lys, og det var bare herlig å bevege seg blant disse majestetiske tindene.

Nedover vestre Okstindbreen gikk det unna, og kun enkelte steder langs den mange km lange nedoverbakken var det påkrevd med noen ytterst få stavtak. Vi la for øvrig turen om Mørkbekktjønna på tilbaketuren.

Ferden tilbake er lang, men det ambisiøse turmålet er nådd.


Oppover hadde jeg feller under skiene hele veien. Fire liter eplesaft viste seg tilstrekkelig, men 14 brødskiver var nok i overkant mye. Capribuksa ble beholdt på hele turen, og jeg følte aldri noe behov for å skifte. Solfaktor 20 var et godt valg, og vi passet på å smøre oss ofte. Fikk betydelige gnagsår på hælen. I tillegg til tyskeren møtte vi to stykker tidlig på turen, og vi så dessuten tre andre turgåere. En tur av høyeste rang!

  Utsiktsbilder fra toppen av Okshornet (8 stk.)

You may also like...