Trollvasstinden

Tur nr. 323 / 17. – 18. juni 2007

stjernestjernestjerne

  • Start: 17:20 (Levika)
  • Framme: 22:00
  • Tilbake: 2:20
  • Starttemp.: Ca. + 10°C
  • Vær: Lettskyet / sol → klart. Tåke rundt toppen. Sterk vind.

Tatt av vinden

Turen til Vega var opprinnelig tenkt som overnattingstur, men i stedet ble det en kvelds- og nattetur. Fra veienden ved Eidem fulgte jeg en sti til Juvika, der jeg hadde tenkt å slå opp teltet. Juvika viste seg å være et idyllisk sted, med ei lita kritthvit sandstrand, omgitt av gress og småvokst kystfuru.

Sein start på turen til Trollvasstinden, men hva gjør vel det når det er lyst døgnet rundt?


Det var nesten ikke en sky på himmelen, med unntak av noen tåkedotter som hang rundt de ytterste kystfjellene, deriblant Trollvasstinden, dit jeg hadde tenkt meg. En ekkel nordavind gjorde at jeg ville vente med å sette opp teltet til jeg kom ned igjen, i håp om at vinden skulle løye.

Juvika har ei innbydende sandstrand. Men selv om himmelen er blå denne dagen er det en lei nordavind, så bading blir det ikke.


Etter å ha lagt fra meg telt og annet utstyr tar jeg avskjed med Juvika.


Satte fra meg ting som jeg ikke behøvde, og fortsatte turen med lettere sekk. Fulgte stien ca. 2 km videre langs sørsida av øya, gjennom furuskog og over nakne sva. Enkelte steder lå det hauger av rullestein. Stien passerte Ervika, og jeg fulgte den nesten til sørvestspissen av Vega.

Det blir en kort pause også i Ervika.


Det var tungvindt å komme seg opp på fjellryggen, pga. noen skråstilte berg, men det gikk til slutt. Sammen med den flotte utsikten mot Søla fikk jeg nordavinden rett i fleisen. Lua blåste faktisk av hodet ved en anledning, før jeg fikk tak i den! Feltjakke med hette måtte på i den sterke vinden.

Flott utsikt mot Søla i nordvest, men det blåser noe infernalsk.


Jeg anså det som tvilsomt om jeg ville nå toppen under disse forholdene. Til min overraskelse fikk jeg plutselig se noen røde T-er, og det viste seg at jeg kunne følge denne merkinga videre oppover fjellryggen.

Paradoksalt nok kom jeg mer eller mindre i ly for den sterke vinden, men på toppen av fjellryggen røsket det godt i både kropp og klær, uten at jeg noen gang følte at vinden var for sterk. Det som imidlertid bekymret meg mer var skodda som hadde klistret seg til toppen. Under en pause på ca 700 moh. ble jeg fullstendig innhyllet i tjukk skodde.

Skodda kommer sigende.


Jeg innså på dette tidspunktet at toppunktet fikk vente til en annen gang, men i det jeg var i ferd med å resignere lettet skodda på mirakuløst vis, og blå himmel var igjen å se. Jeg kastet på meg sekken og gikk rett til topps på det 800 m høye fjellet, og kunne skrive meg opp i boka i toppvarden som nr 13 for året.

På toppen av Trollvasstinden (800 moh.), det høyeste fjellet på Vega.


Det merkelige var at det var vindstille på toppen, sannsynligvis pga. en vakuumeffekt. Samspillet mellom skodda og sola dannet for øvrig noen fascinerende lysvirkninger. Bl.a. så jeg skyggen av Trollvasstinden, der jeg selv stod, mot den solbelyste skodda. Men de mektige synsinntrykkene til tross – jeg ble på toppen i kun noen minutter, nettopp som en følge av den lunefulle skodda som plutselig kunne legge seg igjen.

Da jeg var kommet meg lenger ned så jeg at skodda virkelig hadde festet grepet om toppen og krøpet enda lenger ned i fjellsidene, så her hadde jeg hellet med meg.

Gullsvågfjellet (737 moh.) i nord, med Vegsenderen stikkende opp i en sky.   


I nord og nordøst er Vega flat. De to Finnknean kan skimtes inne på fastlandet helt til høyre i bildet.


Vegtindan med Vikatinden (661 moh.) helt til venstre.


Underveis hadde jeg en fantastisk utsikt ned mot Eidem, Søla i vest, Muddværet i sør og et uendelig stort og blått hav. Jeg fulgte den merkede løypa nedover ei bratt kløft, full av store rasblokker, hvorav noen hadde kolossale dimensjoner.

Jeg er vitne til mange slags merkelige lysvirkninger. F.eks. som denne mot Søla.   


Ut mot havet. Fjellryggen jeg fulgte til venstre.


Muddværet i sørvest.   


Denne steinfylte kløfta fulgte jeg ned mot Ervika. Det tok sin tid!


Jeg kom ned ved Ervika, og fulgte stien tilbake til Juvika. Det hadde blitt såpass seint på natt nå at jeg ikke så noen grunn til å slå opp teltet, da det bare var noen timer til den første ferga gikk. Dessuten var vindforholdene uforandrede. Jeg pakket utstyret i sekken og gikk tilbake til bilen i Levika. Av dyreliv så jeg ei ørn og ei rype på turen.

Midtsommernatta er vakker og kort.

You may also like...