# 324 • 1. – 2. juli 2007
Dag 1 (av 2): Stokkasjøen – Visthus – Lille Finnkneet
Info
- Start: 12:25
- Framme: 23:45
- Starttemp.: Ca. + 22°C
- Vær: Delvis skyet / sol.
Tidenes lengste “dagstur”
En ekstremtur etter mine standarder! På denne “dagsturen”, eller rettere sagt natteturen, brukte jeg nesten et døgn! På turen hadde jeg to timelange pauser som ble benyttet til søvn, ellers hadde jeg kun korte pauser, der jeg sørget for å få i meg mat og drikke.
Etter å ha gått i land i Stokkasjøen så jeg meg først om etter teltplass, og etter ca 1,5 km gange nordover mot Brennåa fant jeg et brukbart sted. Jeg hadde allerede da en sterk fornemmelse av at jeg ikke ville få så veldig god tid til søvn, så jeg nøyde meg med å legge fra meg telt og annet utstyr jeg ikke behøvde på fjellturen.
Så var det bare å hekte på seg sekken og begi meg langs den sju km lange veien innover fjorden mot Visthus. En fin oppvarming!
Ute ved havet rager De syv søstre med det umiskjennelige Rødøyfjellet foran, mens jeg begir meg innover Visten.
Langs Visten på vei mot Visthus.
Framme i den lille bygda Visthus, på nordsida av Visten, var jeg glad for at traskinga langs asfaltert vei var over for nå. Herfra tok jeg fatt på en litt utydelig sti som skulle føre meg gjennom Aunskardet – ei diger kløft i fjellet.
Selv om skardet bare er noen hundre meter langt, var det et krevende terreng å bevege seg i. Svære steinblokker fylte bunnen av den trange kløfta, mens stien snodde seg i brattene over. Et sted måtte jeg åle meg langs kanten av en fjellvegg med bare avgrunnen under, men her var det heldigvis sikret med tau for å holde seg i.
Visten legges bak meg, og jeg tar fatt på en lang og kronglete fjelltur.
Det bærer gjennom det steinete Aunskardet og videre inn i det ukjente.
Vel oppe ved Kvannlivatnet merket jeg at det begynte å røyne på, og synet av fjellterrenget videre oppover fikk meg nesten til å gi opp. Det var helt klart at skulle jeg fortsette helt innover mot Finnknean måtte det bli uten sekk! Jeg la meg ned på et fint svaberg i vannkanten – og sovnet. Etter en time på øyet følte jeg meg piggere igjen, og med jakkelommene fullstappet av niste og ei vannflaske i hånda fortsatte jeg ferden oppover det knausete Beritlifjellet.
Synet av terrenget videre innover fjellene får meg nesten til å gi opp, men etter en times søvn kommer jeg til hektene igjen.
På snaufjellet begynner utsikten å gjøre seg gjeldende. Sørvestover med Visten i forgrunnen og Andalshatten bakerst.
Snøfjelltinden ruver innerst i Visten.
Det bar videre oppover fjellpartiet Klubben og innover Finnknefjellan. Fluene fulgte meg et stykke på vei, men forsvant heldigvis i høyden.
Innimellom all granitten var det grønne flekker med mange forskjellige slags fjellblomster, men stort sett var fjellet grått og ødslig. Terrenget var langt fra enkelt å ta seg fram i. Plutselig dukket Store Finnkneet dukket opp, og etterhvert kom også lille Finnkneet til syne, noe som utelukkende virket inspirerende på meg. På samme tid innså jeg at det ville bli seint på kveld før jeg forhåpentligvis kunne stå på toppen av det borterste av Finnknean.
Jeg nærmer meg sakte, men sikkert Finnknean.
Et annet fjordsystem kommer til syne i nordvest, Sørfjorden og Halsfjorden, med de velkjente Søstrene i bakgrunnen.
Så åpenbarer endelig utsikten seg mot Lille Finnkneet – målet for denne lange turen.
Ennå står det mange timer igjen før jeg kan sette føttene på toppen av det minste kneet (t.h.).
Det kronglete terrenget ble jeg snart vant til, og med stadig påfyll av vatn og næring fungerte også kroppen greit denne fine og milde sommerkvelden. Toalettpapir hadde jeg imidlertid glemt å ta med meg, men grovkornet gammelsnø dugde som bare det!
En av turens største utfordringer stod jeg nå på terskelen av. Like sør for store Finnkneet var det flere tverrgående kløfter som måtte forseres. De så ikke helt enkle ut, men det var vel bare å bite i det sure eplet og gyve laus på oppgaven. Kløftene viste seg tidkrevende, men omsider kunne jeg klyve opp av den siste, og snart stod jeg midt mellom de to Finnknean.Bestigningen kunne starte.
Gjennom et ødslig og krevende fjellterreng tar jeg meg innover mot Finnknean.
Lille Finnkneet (1068 moh.) er nesten hundre m lavere enn sin nabo i vest, men er en minst like stor utfordring.
Det siste partiet opp mot toppunktet virket umiddelbart litt vrient, men ved nærmere saumfaring så jeg at det gikk ei kløft oppover. Denne satset jeg på ville føre meg til topps – noe som viste seg å stemme. For øvrig ble fjellsida fargelagt i de gyllneste toner av den lave kveldssola, og jeg gledet meg til nyte utsikten fra toppen.
Ved å følge kløfta t.h. i bildet lar det seg greit gjøre å ta seg til topps.
Litt før midnatt kunne jeg, etter en lang og til dels strabasiøs vandring, sette føttene på toppen av lille Finnkneet, og beskue Helgelands fjellverden fra en ny vinkel.
At en såpass profilert og prominent fjelltopp ikke hadde toppvarde var overraskende. Utsikten skuffet imidlertid ikke. Hjarttinden på Aldra og Lurøyfjellet var godt synlig langt mot nord, men flottest var De sju søstre, som jeg så i perfekt profil mot nordvest. Jeg kunne dessuten se en god del av den ytre skjærgården og horisonten, for å nevne noe.
Fra toppen av lille Finnkneet betraktes Helgelands fjellverden fra en ny vinkel.
Dag 2 (av 2): Lille Finnkneet – Visthus – Stokkasjøen
Info
- Start: 23:55
- Framme: 11:55
- Vær: Delvis skyet / sol → overskyet.
En skjebnesvanger snarvei
Tok den sedvanlige fotorunden på toppen, selv om den lave sola gjorde fotograferinga utfordrende. Turen opp hit hadde tatt nærmere tolv timer fra jeg startet ved fergeleiet i Stokkasjøen. Jeg så likevel ingen grunn til å drøye tida ytterligere, så klokka tolv på natta, etter ti minutters hvile, var jeg i gang med den lange tilbaketuren. Det jeg ikke visste på dette tidspunktet var at ferden tilbake skulle ta minst like lang tid.
Lille Finnknevatnet (nærmest) og Hundålvatnet. Oppe til høyre ses Lukttinden.
Hundålvatnet og Hundålvassfjellet.
Elva fra Finnknevatnet snor seg gjennom Grønlidalen via flere mindre fjellvatn.
Det oppdemte Store Finnknevatnet ligger rett nedenfor toppen, mot sør.
Vakkert lys over Snøfjelltinden.
Kveldssol over De sju søstre.
Jeg visste det ville bli en lang og krevende vandring tilbake, men det var bare å akseptere. Lenge gikk det fint, og jeg prøvde å holde et fornuftig tempo. Omtrent hver tredje time på hele turen stoppet jeg for å spise. Vatn fylte jeg på flaska der jeg hadde anledning, og jeg drakk ofte.
Store Finnkneet sett fra lille Finnkneet.
Nedover fra Klubben falt jeg for fristelsen å ta en snarvei, noe jeg skulle få angre på. Jeg rotet meg inn i et vanskelig og uoversiktlig fjellterreng, og kreftene ebbet sakte, men sikkert ut. Omtrent samtidig meldte et ganagsår på hælen sin ankomst. Jeg fikk likevel sjanglet meg nedover mot nedre Kvannlivatnet, der jeg tidligere på dagen hadde sovnet av på et svaberg. Det var høyst påkrevd med en hvil igjen på samme sted. Også denne gangen falt jeg i søvn på svaberget, og som sist sov jeg en times tid på dette stedet.
Sekken, som jeg hadde satt igjen her, ble med en innbitt mine heist på ryggen, og med små skritt bar det nedover mot Auna, gjennom det steinete Aunskardet og ned til Visthus. Deretter gjenstod det “bare” sju km langs asfaltert vei, før jeg var framme i Stokkasjøen.
Etter å ha hentet teltet og det andre av utstyr jeg hadde lagt fra meg ved Brennåa, kunne jeg endelig sette meg ned og vente på ferga, etter nærmere 24 timer på vandring. Da var jeg temmelig “ødelagt”!
Innover fjellene var det gjort forsøk på merking, men den kan kun karakteriseres som dårlig. T-ene var knøttsmå, og det var bemerkelsesverdig ofte ikke mulig å se fra det ene merket til det andre.
Snakket med et par karer i Stokkasjøen. I Visthus var det også folk å se, bl.a. en buss med fisketurister fra Tyskland. Ved nedre Kvannlivatnet kom det gående en mann med fiskestang og sauhund på den andre sida av vatnet, mens jeg gjorde meg klar til å gå videre innover fjellene.
Av dyreliv så jeg tre ryper, to ørner (hvorav ei fra toppen av Finnkneet) og hele fem harer i firetida på morgenkvisten. Det var tydelig at to av harene opererte sammen. I bygdene var hest, sau og kyr å se.
Hele fire kartblad måtte jeg benytte på turen. Lille Finnkneet blir også kalt Brurstolen (av folk på Vega), Brurskanken (!) og Brystvorta. Fra sør / sørvest er likheten med sistnevnte betegnelse slående. Bøndene i sørbygda på Vega brukte å se på snøbreene i Finnknean når det var på tide å så, ble jeg fortalt en gang på Vega.
For øvrig husker jeg ennå ordene til onkelen min, som påstod – med glimt i øyet – at lille Finnkneet ville jeg aldri klare å komme meg opp på! Vel, 14 år senere klarte jeg det, men det ble min lengste og kanskje min hardeste dagstur noen gang.
Den originale teksten fra 2007 ble bearbeidet i 2017. Da ble det for øvrig supplert med flere bilder.
Tags: fjellvandringLangs landeveienLomsdal-Vistennattvandringtopptur-kyst
