Hugla / Hugltinden

Tur nr. 331 / 5. – 6. oktober 2007

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 2): Hugltinden

  • Start: 12:00 (Vikholmen)
  • Framme: 13:10 (Labukta) / 17:35 (Hugltinden)
  • Tilbake: 22:30 (Labukta)
  • Vær: Lettskyet / sol → sol fra klar himmel / klart. Litt tåke på fjellet.

Flammende farger og en fantastisk fauna

Med ferga “Tomma” ankom jeg Vikholmen utenfor Nesna. Etter bare noen få skritt måtte jeg pakke ned både jakke og genser. Sola varmet såpass at T-skjorte var det mest behagelige å gå med. Jeg gikk over til Hugla, og fulgte en kjerrevei nordover øya. Fra Svalenga på nordspissen av Hugla fulgte jeg en sti vestover mot Labukta.

En nydelig oktoberdag på Hugla. Denne kjerreveien følger jeg til Svalenga.   


Flammende høstfarger i naturen.   


Framme i Lavika nord på øya.


Handnesøya.   


Tomma med Breidtinden t.v. og Tomskjevelen t.h.   


Ovenfor teltplassen min ligger jordene til den tidligere gården Engan.   


Utsikt mot Handnes på Handnesøya og Lurøyfjellet. Hodet til Hestmannen stikker opp bak.


Etter å ha satt opp teltet og spist litt gikk jeg videre med lettere sekk. Jeg rundet Engadjupet, passerte noen hytter i Storvika, og gikk oppover ei li langs en bekk. Fargene i skogen var intense, og mot et blått bakteppe av hav, himmel og storslåtte kystfjell gjorde det turen oppover lia inspirerende, tross dårlig form.

Også Hugla kan skilte med bratte fjellvegger. 


At det skulle være et så rikt og variert dyreliv på øya var over all forventning. På vei oppover lia sto det plutselig en elgokse og glodde olmt på meg, bare 30-40 m unna. Jeg gadd ikke å provosere den, så jeg snudde meg og gikk videre oppover et annet sted.

Litt høyere opp tok jeg meg en pause. Det slo meg at det er noen fantastiske naturopplevelser som ligger og venter for den som velger å gå litt utenom allfarvei.

Mens jeg sto og filosoferte og så utover kystlandskapet hørte jeg med ett noen krafsende lyder bak meg, og en oter viste seg! Den kom springende forbi, bare 8-10 m bak meg, uten å ense meg. Litt seinere på turen, mellom noen bergknauser, kom en hare hoppende. Den hadde skiftet til vinterham, og var derfor godt synlig i terrenget. Skremte også opp tre ryper. På slutten av turen hørte jeg for øvrig sel flere steder utenfor øya. Det virket som om det var flere av dem, og at de kommuniserte med hverandre.

Traseen videre mot Hugltinden.


Gikk mellom Engavatnan, og fulgte mer eller mindre noen saustier oppover fjellet. Rikelig med mose og torv oppover, noe som sugde krefter.

Mot Nesna og Hammarøyfjellet.   


Gårdene på innersida av Hugla. På en av gårdene arrangeres det såkalt hagevandring for den som måtte være interessert.


Øynavnet Hugla skal visst ha sammenheng med ordet haug, og være av urgermansk avstamning (tysk hügel = haug). Det finnes for øvrig et lignende øynavn i Norge, nemlig Huglo i Sunnhordland. Navnet er jo i høyeste grad passende på øya, må en kunne si.

Lovunden dukker opp langt ute i havet.


Da jeg kom til toppen av Hugltinden (624 moh.) ble jeg belønnet med en strålende utsikt. Jeg så kysten fra Vega i sør til Rødøya i nord. Påfallende var det at den lille øya Skorpa innenfor Dønna var såpass framtredende. I sørvest var Dårtindan / Lukttinden godt synlige. Den andre veien så jeg Dønnesfjellet, og jeg kunne til og med skimte Dønnesfjellstua på toppen. (Se for øvrig egen link med utsiktsbilder nederst i rapporten.) En liten varde var bygget, men det var ingen bok å finne.

Toppen av Hugltinden er bare 624 m høy, men utsikten er vid.


Jeg så at havskodda begynte å dekke til enkelte topper i sør, så jeg ble bare ti minutter på toppen før jeg gikk nedover Trolldalen på vestsida av Hugla.

Da jeg var kommet et stykke ned i dalen så jeg den kritthvite skodda komme veltende over Hugltinden, og etter hvert kom den sigende nedover dalen. Fra sol, blå himmel og nydelig utsikt så jeg nå bare noen meter foran meg. Stemningen ble følgelig ganske trolsk nedover Trolldalen.

Havskodda kommer sigende på nedovertur. Løkta og Dønna i bakgrunnen.


Sikten reduseres betraktelig idet skodda når Trolldalen.


Da jeg kom ned til veien på vestsida begynte det for alvor å mørkne. Traff på ei dame. Jeg fulgte den 10 km lange veien rundt øya til Vik, der hodelykta måtte på.

Var spent på hvordan det ville gå å følge den gjørmete stien gjennom skog og kratt ca. 1,5 km til Labukta, der teltet mitt sto, men det gikk helt utmerket. Teltet var lett å finne igjen, og etter å ha skiftet til tørre klær tok jeg kveld. Det var fortsatt ganske mildt i været, og det var godt å krype ned i vintersoveposen.


Dag 2 (av 2):

  • Start: 10:25
  • Framme: 11:20
  • Vær: Delvis skyet / sol.

Værskifte og oppbrudd

Utpå natta blåste det opp, og jeg hørte at bølgene brøt. Begynte å lure på om jeg hadde satt teltet langt nok unna havet, med tanke på bølger, flo og fjære. Men etter hvert roet vinden seg, og jeg sov videre.

På tide å begi seg hjemover.


På morgenen så jeg at det hadde skyet over, selv om jeg fortsatt så alle fjelltoppene. Noen sauer drev og beitet litt bortenfor teltet, rundt grunnmurene til den tidligere gården Engan. Det er bestandig litt vemodig å bryte opp fra naturskjønne teltplasser. Fra den vakre Labukta på nordsida av Hugla hadde jeg utsikt mot mange øyer. Nærmest lå Tomma og Handnesøya, og litt lenger nord så jeg mot Onøya og Lurøya. Bak sistnevnte så jeg at Hestmannen tittet fram.

Lavika østover.


Jeg pakket sekken og begynte å gå tilbake til fergeleiet på Vikholmen. Hurtigruteskipet “Finnmarken” rundet Handnes, seilte forbi meg og la til kai ved Nesna.

Jeg snur meg tilbake og ser mot teltplassen. Langt der ute kan Dønnesfjellet skimtes.


Turen til Hugla er tidenes seineste telttur for mitt vedkommende. Aldri tidligere har jeg overnattet i telt så seint på året som i oktober. Men takket være vintersovepose hadde jeg det svært så komfortabelt.

  Utsiktsbilder fra toppen av Hugltinden (12 stk.)

You may also like...