Krutfjellet

Tur nr. 335 / 18. mars 2008

stjernestjerne

  • Start: 10:55
  • Framme: 17:55
  • Tilbake: 20:50 (veien) / 22:30 (bilen)
  • Vær: Lettskyet / sol → overskyet / tåke.

På villstrå

Det fine påskeværet gjorde at jeg ville forsøke å nå toppen av Krutfjellet. Men ettersom jeg ikke hadde med feller fryktet jeg at det kanskje var vel optimistisk. På vei oppover fra Kornstaurneset ved Røssvatnet ble jeg likevel positivt overrasket over det gode skiføret. Det som gjorde meg mer bekymret var et gnagsår i emning på høyre hæl.

En nydelig påskedag. Utsikt tvers over Røssvatnet mot Kjerringtinden i vest.   


Røssvatnet sørvestover.


Plutselig smalt det så voldsomt i isen på Røssvatnet at det ble ekko i fjellene. Jeg siktet meg inn mot Krutfjellaksla da Jan ringte og ville ha meg med til Sauvasshytta i indre Rana. Over skoggrensen ble føret hardere.

Ved Storhola satte jeg meg ned og vurderte hvilken rygg jeg skulle følge oppover fjellet. Jeg bestemte meg for å gå den nordlige ryggen, fordi den så minst kuppert ut. Formen viste seg elendig, men etter å ha parkert skiene ble det atskillig lettere.

Den markante Hjartfjelltinden (1458 moh.) i nordøst.


Turen videre foregikk med bare staver. Lenge var utsikten strålende i alle retninger, men etter hvert skyet det over i vest. Likevel hadde jeg flott utsikt mot Okstindan og Hjartfjellet i nord og de høyeste toppene i Børgefjellet i sør, inkludert Jetnamsklumpen. I tillegg var Hatten framtredende. Under meg lå Norges nest største innsjø, Røssvatnet, med alle sine bukter.

Nord-Norges høyeste fjelltopper, Okstindan, ruver over Nord-Norges største innsjø, Røssvatnet.


På vei mot toppen flatet fjellet noe ut, men det ble samtidig mer laussnø. Jeg var påpasselig å ikke gå for langt utpå kanten mot flogene på nordsida. Innså at den høyeste toppen lå litt for langt unna, med tanke på at mørket kommer i 6 – 7-tida. Dessuten begynte det å legge seg tåkeskyer over toppene rundt, bl. a over den sørlige ryggen oppover Krutfjellet. Dermed ga jeg meg på topp 1360.

Krutfjellet har mange topper, og jeg innser at jeg bør gi meg i tide.


På tilbaketuren kom tåka nesten med en gang. Det var nesten som en reprise fra forrige tur på Krutfjellet. Forskjellen var at jeg denne gangen ikke følte noe ubehag, pga. fotsporene mine som var lette å følge.

På tilbaketuren er mine egne fotspor gull verdt, da jeg bli overrumplet av tett tåke.


Både sikten og utsikten forsvinner idet tåka legger seg over Krutfjellet.


Nede ved skiene begynte mørket å gjøre seg gjeldende. Prøvde å stå på ski, men sikten var såpass dårlig at jeg bar dem ned til flatere lende.

Problemet mitt nå var at jeg ikke greide å huske hvor jeg hadde parkert bilen, så jeg måtte bare prøve å komme meg ned til veien. Kom på ei skiløype som jeg først trodde var mi egen. Valgte å følge denne, selv om jeg hadde på følelsen at jeg ble ført altfor langt nordover. Føret var glimrende og løypa var lett å følge, takket være måneskinn. Det var egentlig ganske så stemningsfullt ned gjennom skogen.

Omsider kom jeg ned til veien, og jeg begynte straks å følge den sørover. Etter drøye 2,5 km innså jeg at jeg hadde gått feil vei! Jeg satte fra meg ski og sekk, og hanglet meg fire km nordover, før jeg omsider kunne sette meg i bilen.

You may also like...