# 342 • 7. – 8. juli 2008

Dag 1 (av 2): Snøfjelltinden

Retur til Visten

For andre gang på bare noen få dager var jeg på vei med rutebåten innover Visten. Selv om jeg nettopp hadde gått gjennom Laksmarkdalen følte jeg meg ikke ferdig med området. En bestigning av den 1072 m høye Snøfjelltinden manglet.

Svein Aarstrand sto på kaia mens båten satte meg i land, før den hastet videre over fjorden til Bønå med en gruppe skoleelever og lærere. Vekslet noen ord med Aurslettas eneste fastboende, før jeg la avgårde en drøy km langs en kjerrevei. Oppå en bergknaus satte jeg fra meg storsekken, og tok fram en liten dagstursekk som skulle få være med til fjells. Teltet ville jeg vente med å sette opp.

Etter å ha gått i land på Aursletta følger jeg en kjerrevei innover skogen.

---

Oppover fjellsida var det småbratt og nakne sva. Hadde ikke gått langt før lille Finnkneet og Vistmannen viste seg i henholdsvis nord og øst. Lenger opp dukket Øksningan og Vardøya opp ute i havgapet ved Herøy, før “søstrene” og Dønnmannen tok oppmerksomheten i nordvest. Langt under meg lå Visten, der det foregikk omfattende illegal våpensmugling under 2. verdenskrig.

Torghatten er ikke til å ta feil av ute i havgapet. Leka til venstre.   

---

Ytre Visten, Visthus, Raudøya, Mindlandet, Tjøtta, Alsta med to av De sju søstre og Dønna med Dønnmannen.   

---

Indre Visten. Aursletta rett nedenfor og Bønå på motsatt side av fjorden. De to Finnknean er lett gjenkjennelige. 

---

Fjellet flatet etter hvert noe ut, og det ble lettere å gå. På toppen foretok jeg den sedvanlige bildetakingen horisonten rundt, og tok noen skrytetelefoner.

Det var tilsynelatende ingen bok på toppen, noe som ikke var direkte overraskende. Men så fikk jeg øye på en plastpose godt gjemt inne i varden. Jeg fikk fiklet den ut, og ganske riktig – inni posen lå det ei flaske med bok i. Dette var en gledelig overraskelse. Nå kunne jeg lese om andre fjellgeiter som oppsøker disse avsidesliggende fjelltoppene. Det viste seg at boka var lagt ut i 1993, og etter den tid hadde vel en 12 – 15 personer skrevet seg opp. La merke til at folk hadde besteget toppen både fra Granneset, Storfjordbotn og Auslia, i tillegg til Aursletta.

Været var klart langs kysten, mens det innover landet var noen skyer. Fra toppen hadde jeg utsikt fra Vikna i sør til Lurøy i nord. Hjarttinden på Aldra, Hugltinden på Hugla og fjellene på Tomma var godt synlige. Både Torghatten ute i havet og Hatten inne i Hattfjelldal viste seg fra sin beste side. Jeg gikk ca 100 m mot sørøst fra toppvarden, slik at jeg kunne se ned i Børjedalen, som jeg gikk gjennom for bare noen få dager siden. Det var en rar følelse å se Tøymvasshytta som en lys liten prikk langt der nede i den øde dalen.

Laksmarkdalen og Børjedalen. Tøymvatnet, der jeg overnattet for noen dager siden, ses omtrent midt på bildet.

---

Som seg hør og bør når jeg var på Snøfjelltinden måtte jeg jo oppsøke snøen som har gitt fjellet navn. Jeg sprang på hælene på en snøbre flere hundre meter nedover, før jeg fikk fast grunn under føttene igjen. Nedover brattene tok jeg det veldig med ro. Mens brisen hadde holdt åtet borte på fjellturen var det nå blitt vindstille og klarvær, og åtet kjente selvsagt sin besøkelsestid.

---

Dag 2 (av 2):

Nordlandspils og nattevandring

Tanken om å sove under åpen himmel ble forkastet, og jeg satte opp teltet i en fei. Det gikk så “fort og gæli” at jeg klarte å stikke hull flere plasser i tøykanalene for stengene.

Jeg åpnet den første av mine tre halvlitere med Nordlandspils, og gikk litt høyere opp på bergknausen og satte meg. Her var det atskillig mindre knott. Det var en bratt skrent mot vest, og jeg hadde god utsikt mot et vatn som lå inne i skogen. Ettersom det var såpass lyst og stemningsfullt denne sommernatta hadde jeg ikke lyst til å sove. Jeg hentet meg en ny halvliter, gikk ned fra berget og bega meg langs kjerreveien videre innover skogen.

På denne nattlige rusleturen greide jeg virkelig å absorbere naturinntrykkene. Neseborene ble fyllt av skogens dufter. Jeg stoppet opp ved en klukkende bekk, lot blikket fare over de bratte fjellskrentene, før jeg passerte ei myr med en mystisk dis over seg. Jeg kom så til et bord som var plassert mellom noen trær. Stusset litt over dette, men det var uansett et fint sted. Det var i det hele tatt en litt magisk stemning på denne nattevandringen. På tilbaketuren måtte jeg stresse, ettersom jeg ikke hadde tatt med toalettpapir!

Etter å ha sovet noen timer i teltet pakket jeg sammen i solsteiken tidlig på morgenen, mens knotten herjet. Jeg gikk ned mot Aursletta, og ganske riktig – der sto Svein Aarstrand på kaia og ville høre hvordan jeg hadde hatt det. Han hadde mye på hjertet, og fortalte meg om utsikten fra Snøfjelltinden, om et gammelt sagbruk på Aursletta som ble tatt av ras, om tømring av rorbuer som ble fraktet til Lofoten og mere til. Synd at jeg ikke hadde litt bedre tid. I det båten la til kai advarte jeg ham om at jeg nok ville vende tilbake til Aursletta en vakker dag. En trivelig mann!

Aursletta forsvant i skjul bak en fjellkam mens rutebåten transporterte meg utover fjorden mot Tjøtta.