Junkerfjellet (i Rana)

Tur nr. 356 / 11. mars 2009
  • Start: 10:50
  • Framme: 14:10
  • Tilbake: 16:35
  • Starttemp.: Ca. – 3°C
  • Vær: Sol fra klar himmel → overskyet.

Fra blått til grått

Været var langt fra det beste da jeg kjørte fra Mosjøen på morgenen. Derfor var det oppløftende å kunne konstatere at det ikke var en sky på himmelen da jeg kom ut av Korgfjelltunnelen.

Etter å ha slått av en liten prat med bonden på gården Østerdal, innerst i Grønnfjelldalen, tok jeg fatt på skituren langs anleggsveien mot Kaldvatnet. På denne årstida fungerer anleggsveien som “skutervei” inn mot et hytteområde ved vatnet, og den var grei å følge også for en enslig skiløper.

Jeg begir meg innover mot Kaldvatnet.   


Det er en nydelig vinterdag i fjellet – enn så lenge.   


Framme ved Kaldvatnet. Herfra bærer det opp i høyden.


Etter vel åtte km langs veien gikk jeg løs på Junkerfjellet. Fjellet har flere aktuelle topper, og denne dagen hadde jeg sett meg ut en av de mest tilgjengelige, nemlig den nordligste på 1336 moh. Det som imidlertid voldte en viss bekymring, var at det begynte å skye til fra sør på dette tidspunktet. Et massivt skyteppe veltet seg sakte men sikkert nedover Melkfjellet bak meg. Foran meg var derimot himmelen så blå som den kan bli.

Foran meg er himmelen blå…   


…men fra sør kommer det drivende inn tunge skyer.


Jeg valgte å fortsette turen oppover fjellsida, selv om jeg innså at det muligens ikke ble noen topptur. Sola forsvant, og det samme gjorde konturene i snøen. Også de nærmeste toppene var nå innhyllet i skyer.

På drøye 1000 moh. hadde jeg hodet i skyene, og måtte gjøre retrett. Det samme hendelsesforløpet (værmessig sett) har skjedd meg flere ganger tidligere, seinest under en tur på Krutfjellet i mars i fjor.

Med hodet i skyene.


Pga. hardt skareføre tok jeg av meg skiene, og gikk på føttene nedover mesteparten av fjellsida. Så kun ei rype på turen. Møtte på fire skutere innover, og sju på tilbaketuren. Ned mot Østerdal var det noen fine bakker, og jeg ble tatt igjen av en skiløper her.

Landskapet i de indre deler av Rana er innbydende, og det frister å komme snart tilbake – også med tanke på at jeg ikke kom meg til topps denne gangen.

You may also like...