# 367 • 27. – 28. juni 2009
Dag 1 (av 2):
Info
- Start: 12:20
- Framme: 22:45
- Tilbake: 4:45
- Starttemp.: Ca. + 17°C
- Vær: Delvis skyet / sol → tåke → overskyet. Vind på toppen.
Over isen – i sol og skodde
Da Jan og jeg den 7. 7. 2007 for første gang stiftet bekjentskap med Svartisen, var målet isbreens høyeste fjelltopp, Snøtinden. Et tvilsomt vær med sterk vind forhindret oss imidlertid i å nå denne toppen. To år skulle gå før vi var parate til et nytt forsøk, denne gangen med en tilsynelatende bedre værsituasjon.
Snøsmeltinga var kommet såpass langt at det lot seg gjøre å kjøre helt opp under Holmvassdammen. Oppe på demningen skiftet jeg om til skisko, og etter noen få skritt kom også skiene på. Kameraet til Jan sviktet, så jeg ble utnevnt til fotograf.
På Svartisen igjen. Helgelandsbukken kommer til syne.
Vi fulgte den lettgåtte fjellkløfta vestover og opp på Svartisen. Sakte men sikkert tok vi oss oppover breen, øst for høyde 1260 og opp på den såkalte Tretten-null-to-høgda (1276 moh). Her oppe bevilget vi oss en lang pause, som ble benyttet til å spise, drikke og sove, vel vitende om at vi hadde tatt oss opp om lag 800 høydemeter.
På vei mot “Tretten-null-to-høgda”.
Åmnøya og Bolga i vest.
Det gjør seg med en hvil, før vi legger ut på selve breplatået.
Etter å ha kommet til hektene igjen la vi i vei utover den svære isflata i sør. Snøtinden og de omkringliggende toppene tronet på den andre sida.
At avstandene i fjellet og på breer kan lyve, hadde vi opplevd før, men her var det ekstremt. Snøtinden, som kunne se ut som bare lå noen få km unna, lå i virkeligheten ei mil lenger sør. Spenningen og tilfredsstillelsen av å gå over vestre Svartisen opphevet den litt monotone skituren i relativt flatt terreng.
Etter pausen føler vi oss opplagte igjen, og er klare til å gå over breplatået.
Det ser ikke langt ut bort til Snøtinden, men synsinntrykket lyver voldsomt!.
Her oppe regjerte vinteren fortsatt. Vendte vi blikket østover så vi også de store breflatene på østre Svartisen. At det gikk en dal mellom Norges nest største og Norges fjerde største isbre kunne vi bare ane. Vestover, derimot, så vi de snøfrie fjelløyene Bolga og Åmnøya, havet og horisonten. Den ruvende og karakteristiske Helgelandsbukken med sine to horn var også et mektig skue.
Mennesket blir lite i slike omgivelser.
Timene går, og Snøtinden kommer stadig litt nærmere.
Vi ser oss tilbake. Fantastisk å kunne gå lange skiturer midt på sommeren!
Vi siktet oss inn på en fjellknaus som stakk opp av isen (topp 1362), der det var satt opp et eller annet måleinstrument, muligens en meteorologisk installasjon. Nå var Snøtinden bare drøye1,5 km unna, og snart kunne vi sette føttene på Svartisens høyeste fjell, 1594 moh.
En bergknaus stikker opp av isen, og snart kan vi ta fatt på selve toppen.
I nord er været fortsatt godt, men i vest truer havskodda.
Oppover mot Snøtinden. I sørkanten av Svartisen ligger det også mange spennende fjelltopper.
Det blåste noe grassalt her oppe, men utsikten var det ingenting å si på. Spesielt Sniptinden i sørøst (østre Svartisens høyeste fjell) og Steintinden i sørvest virket flotte.
I løpet av kvelden hadde det kommet inn havskodde fra vest, og bredt seg som et teppe over havet og kysten. Nå var denne forhatte skodda i ferd med å sive inn over Svartisen enkelte steder, bl.a. over 1302-høgda. Heldigvis hadde vi satt tydelige spor etter oss, så vi følte oss i og for seg trygge, men tanken på å gå i tett tåke på Svartisen framkalte like fullt et visst sug i magen.
Havskodda blir stadig mer truende.
Det gikk overraskende fort å gå over breplatået på tilbaketuren. Terrenget heller svakt nedover, og ettersom snøen var litt hardere nå på natta gikk det unna. Vi hadde ikke gått langt før vi så at Snøtinden hadde blitt tildekket av et slør av tåke, farget rosa av den lave sola.
Kort tid etter at vi hadde beundret utsikten fra Snøtinden, hadde den kledd på seg et rosa slør av tåke.
Tåka var vakker på avstand, men samtidig virket den litt stressende på oss. Et stykke før vi nådde “høgda” var det ubønnhørlig slutt på utsikten, som forsvant som dugg for sola da vi vandret inn i tåkehavet. Kun våre egne skiløyper var å se. Ellers var alt bare en fuktig grå-hvit suppe. Det begynte å røyne på kreftene, så jeg var påpasselig med å ta mat- og drikkepauser underveis.
En tsunami av tåke ruller sakte men sikkert innover Svartisen.
Selv om 1302-høgda var passert, visste vi at det fortsatt sto mange kilometer igjen. Likevel var formen grei. Løypa vår ble selvsagt fulgt slavisk nedover, selv om den ble svakere og svakere. Ned mot snørenna som fører ned til Storglomvatnet var løypa så utydelig at det nesten var kritisk, og vi tok oss svært sakte nedover for ikke å miste den. Da bergknausene som flankerer snørenna kom til syne, var det en stor lettelse. Derfra var det grei skuring nedover mot Holmvassdammen og bilen.
I underkant av 3,5 l drikke ble forbrukt. Grunnen til at ikke forbruket var større, har nok sammenheng med at temperaturen ikke var særlig høy. Natta var i ferd med å bli morgen da vi slo opp teltene våre ved bilen.
Dag 2 (av 2):
Info
- Avskjed: Ca. 12:30
- Vær: Overskyet.
Ei god natts søvn – og tilbake til sivilisasjonen
Det var ikke vanskelig å sovne etter gårsdagens kraftanstrengelse av en skitur. I underkant av 40 km ble det nok, noe som både Jan og jeg måtte si oss fornøyd med.
For to år siden måtte vi gi opp forsøket i å nå Ranas høyeste fjelltopp. Denne gang lyktes vi. Teltene ble revet ned i en fei, før vi kjørte ned til Fykan, og hver til vårt. Jan nordover og jeg sørover.
Tags: brevandringJannattvandringtopptur-ski