# 370 • 10. – 12. juli 2009

Dag 1 (av 3): Husøya

To tilfeldigheter

For andre gang på mindre enn ei uke ankom jeg Husøy i Træna med MF Haarek. Denne gangen var det langt mer sommerlig her ute i havgapet enn sist jeg var her, da det blåste en lei nordavind. Det store målet for denne turen var å bestige selveste Trænstaven. At det i tillegg var Trænafestival med om lag 3.000 feststemte folk her, gjorde innrammingen til turen helt spesiell.

I fem år hadde jeg hatt Trænstaven på turplanen uten å ha gjort noe helhjertet forsøk, og i enda lengre tid hadde jeg drømt om å en gang kunne stå på toppen av Trænstaven. Denne gangen skulle jeg lykkes!

Selv om fjellet på ingen måte er høyt, så er det til gjengjeld bratt og svært utsatt. Derfor hadde jeg valgt å slå til på et tilbud fra Rana spesialsport som arrangerte sikret tur til toppen av Trænstaven for den nette sum av kr 500,-. Problemet var bare det at jeg ikke visste når båten fra Husøya over til Sanna gikk, så dette måtte jeg prøve å få greie på.

Tilbake på Træna.

---

Det var en jungel av telt som møtte meg på Husøya, og mange feststemte folk. Etter å ha betalt kr. 150,- for å få tillatelse til å sette opp teltet på festivalområdet begynte jeg å se meg om etter et egnet sted å sette opp teltet. Det gikk greit, og jeg fant meg et sted på en høyde ved veien til Sannasundet.

Etter å ha spist tok jeg meg en tur til scenen Træna fyr, der konsertene var i full gang. Men i og med at jeg ikke hadde festivalpass ble jeg stående på utsiden av gjerdet, sammen med en god del andre. Plutselig ble jeg var et kjent ansikt i folkemengden inne på konsertområdet – John-Sindre! Han og Rikke hadde i lag med flere andre Mosjøværinger en egen camp. Det ble til at jeg under resten av festivalen oppholdt meg en god del sammen med dem.

Trænafestivalen har blitt arrangert siden 2003, og har vist seg som en stor suksess.

---

Den andre tilfeldigheten skulle ha det til at jeg traff på en representant fra Rana spesialsport utenfor konsertområdet. Dette var flaks, ettersom jeg jo ikke hadde oversikt når det gikk båt over til naboøya, Sanna, neste morgen. Det fikk jeg nå en avklaring på. Det ble for øvrig litt fjellprat, som seg hør og bør.

Da John-Sindre og Rikke kom tilbake fra konserten, beveget vi oss mot campen til vefsningene, Huldreheim, der det ble noen få pils, før jeg trakk meg tilbake.

---

Dag 2 (av 3): Trænstaven

Klatring med sikring

Med store forhåpninger og forventninger gikk jeg ned til kaia på Husøya, der et par karer fra Rana spesialsport sto og ventet, mens andre festivaldeltakere som hadde meldt seg på turen strømmet til. Jeg hadde tatt med minimalt av klær og utstyr for å gjøre turen opp til Trænstaven så lite strabasiøs som mulig. Selv om jeg ikke var i optimalt slag, var det ikke verre enn at jeg så fram til turen med entusiasme.

På vei til Sanna.

---

Etter en rask tur på avtredet gikk vi om bord i speedbåten, som skulle frakte oss over sundet til fjelløya Sanna. Prisen for båtskyssen var kr. 100,-. Så var vi på vei til Sanna, 10 – 12 personer, mens sjøsprøyten sto!

Trænstaven i sikte.

---

Vi gikk i land, og langs veien i retning Trænstaven. Nedenfor fjellet ventet et par andre stykker fra Rana spesialsport. Vi betalte for turen, fikk utlevert seler, hjelm og annet sikkerhetsutstyr, og fikk grundige instruksjoner.

Under kyndig ledelse av Rana spesialsport blir vi instruert i sikring og atferd.

---

De fleste deltakerne virket å være på mitt eget nivå – relativt fjellvante, men uten klatreerfaring. Begge kjønn var noenlunde likt representert. En av turdeltakerne var fra Hestmannøy. Jeg spurte henne om vanskelighetsgraden med tanke på en bestigning av Hestmannen og mulighetene for å gå rundt øya, og jeg fikk gode svar!

Etter å ha gått i gresset bortover mot fjellets fot, og et lite stykke oppover, koblet vi oss på det første utlagte tauet. Været var ideelt for fjelltur. Sol, så å si vindstille, og ikke altfor varmt så tidlig på dagen.

Turen inn mot fjellfoten begynner enkelt og greit, men spenningsnivået er nok et par hakk høyere enn normalt.   

---

Blek men fattet – nå begynner alvoret!

---

Arrangørene hadde lagt ut tau oppover det bratte fjellet. Av og til måtte karabinkrokene som var festet i fjellet åpnes og lukkes, slik at vi kom oss forbi. Andre ganger måtte karabinkrokene som vi bar med oss rundt livet åpnes, før vi festet oss på et nytt tau. Ved sistnevnte tilfeller sto det alltid en kontrollør fra Rana spesialsport og ledsaget oss, slik at vi ikke gjorde feil. Alt hadde vi gjennomgått på forhånd, men det var spennende å teste ut teorien i praksis. Deltakerne ble oppfordret til å hjelpe hverandre, noe vi da også gjorde.

For seint å angre seg nå.

---

Flere steder var det bratte skrenter som måtte passeres, og både hender og føtter ble tatt aktivt i bruk på disse stedene. Hadde nok ikke tatt sjansen på å gå oppover her uten sikring. Like fullt møtte vi på et par våghalser som klatret uten sikring, da vi var på vei ned.

Det som er artig med klatring er at en da får anledning til å teste ut klatreegenskaper, teknikk, tyngdefordeling og plassering av hender og føtter i bratt terreng i trygge rammer. Tauet skal man egentlig bry seg minst mulig om, da det kun er der i fall man skulle falle, fikk vi forklart. Nå ble det heldigvis ikke noe stort mannefall på turen, selv om noen nok var mer anspente enn andre.

Opplegget til Rana spesialsport gjør at vi får testet ut klatreferdighetene våre, uten fare for liv og helse.

---

Mot toppen flatet terrenget en god del ut, og vi koblet oss fra tauet. Det var en helt fantastisk følelse å gå de siste meterne oppover mot toppen av Trænstaven på grønt gress.

Denne egenartede fjelltoppen skyter 338 m rett opp av havflata, milevis fra nærmeste fastland, og er synlig over store deler av Nordlandskysten samt de høyere fjellene i innlandet. Nå sto jeg altså på toppen av denne “havets pyramide”. En gammel drøm hadde gått i oppfyllelse! (Se link med utsiktsbilder nederst i rapporten.)

På toppen av Trænstaven.

---

Fra toppen kunne vi se Nordlandskysten fra Vega og Søla i sør til Værøy og Røst ytterst i Lofoten og Landego nord for Bodø i nord. I øst skinte Svartisens hvite kappe, omgitt av utallige tinder, mens Atlanterhavets enorme flate bredte seg uforstyrret inn i uendeligheten i vest. Rett nedenfor brøt bølgene mot foten av Trænstaven.Etter litt bildetaking skrev vi oss opp i boka på toppen. Tross sin vanskelighetsgrad hadde Trænstaven hatt en del besøk.

Nedoverturen skal visstnok være verst.

---

Nedturen forløp helt uten dramatikk. Vi fikk igjen testet klatreferdighetene våre, og jeg personlig følte meg aldri utrygg. Vel nede igjen takket vi guidene / instruktørene fra Rana spesialsport for turen. Det var et profesjonelt opplegg de sto for. De kunne sine saker, og de framsto dessuten som sympatiske folk.

Tunga bør helst holdes rett i munnen…

---

En av gangen.   

---

Her var det bratt, ja…   

---

Turen til Trænstaven er en stor opplevelse, og været er fullstendig upåklagelig.

---

Vi møtte på den neste gruppa som skulle prøve seg, samt to engelske jenter som ikke var påmeldt, men som friskt spurte om veien til Trænstaven…

Ringte John-Sindre, og det viste seg at også han befant seg ute på Sanna. Ikke overraskende, da jeg i etterkant av turen kunne lese at nærmere 1.300 av de vel 3.000 festivaldeltakerne hadde tatt turen over sundet, formodentlig primært for å overvære festivalens presumptive høydepunkt, konserten i Kirkhelleren med Sivert Høyem.

Rikke og John-Sindre befant seg på ei av sandstrendene som ligger nedenfor fjellene og bebyggelsen. Det var nå blitt godt og varmt (sikkert opp mot 25 grader), og folk solet seg, badet, spiste og hygget seg. Det var reine “Syden-stemninga” ute på Sanna denne juli-dagen. Jeg passet på å få i meg nok væske, og var både oppe ved Sanna grendahus og borte på kaia for å få fatt i mat og drikke.

Syden? Neida – Helgelandskysten!

---

Det var herlig å legge seg på rygg på stranda og bare absorbere atmosfæren. Egentlig var det ganske absurd at det befant seg så mange mennesker på Sanna, ei øy som mesteparten av året er omtrent folketom. Like absurd var det å tenke på at jeg nettopp hadde vært på toppen av Trænstaven. Ned fra Gompen / Saufjellet kom det gående en armada av folk – på rekke og rad. Noen fant det betimelig å sende opp raketter fra fjellet.

Idylliske tilstander – enn så lenge.

---

Det skyet over, og folk forlot etter hvert stranda og grendahuset, og begynte å bevege seg oppover mot Kirkhelleren, hulen i fjellet der konserten skulle finne sted. Jeg betalte for et dagspass (kr 850,-), og fikk dermed adgang både til konserten I Kirkhelleren og de øvrige konsertene på festivalområdet på Husøya seinere på kvelden. Folk strømmet på og satte seg på de utroligste plasser (på knauser, fjellhyller, osv). Det hele minnet ikke så reint lite om et fuglefjell! Så mange folk som var samlet utenfor Kirkhelleren denne ettermiddagen har vel neppe skjedd før i hellerens 10 – 12.000-årige historie?

I det konserten var i gang begynte det å regne, og det opphørte ikke før konserten nesten var slutt. Til gjengjeld var det den eneste regnskuren hele dagen. Sivert Høyem sto derimot tørt inne i helleren, foran Alteret, en gedigen steinblokk midt i hulen, og han leverte varene!

Etter konserten beveget folkemengden seg ned mot kaia igjen. Folk ble transportert tilbake til Husøya med en mengde små og større båter som gikk i skytteltrafikk mellom de to øyene. Det var et svært effektivt opplegg – og ganske så imponerende!

Etter litt mat og slumring i teltet, og rik på inntrykk og opplevelser, var jeg klar for en fuktig aften. Resten av kvelden ble brukt inne på festivalområdet sammen med John-Sindre og Rikke, og vi fikk med oss flere konserter utover kvelden, med Trænfjellan som kulisser.

---

Dag 3 (av 3):

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves

I min naivitet sto jeg opp i god tid for å rekke ferga som skulle gå kl. 10:00. Den var det imidlertid null sjans å komme med på. De som hadde forhåndsbestilt ble naturligvis tatt om bord først, sammen med bilene. Dermed var det bare å belage seg på å vente på neste mulighet til å komme seg fra Træna.

Det var varmt og godt, men det tok likevel på å vente i solsteiken. Hadde blitt ganske solbrent da jeg, etter hele sju timers venting, kom meg med på MF Haarek. Da bommen gikk opp veltet folkemengden som en tsunami av mennesker inn over dekket, men det var likevel mange som sto igjen på land også etter kl 17:00.

Matsalget går unna – i motsetning til båt- og fergetrafikken.

---

I grell kontrast til det imponerende opplegget med skytteltrafikken mellom Sanna og Husøya dagen i forveien, var transportopplegget tilbake fraTræna høyst kritikkverdig. Heldigvis lot det seg gjøre å få kjøpt seg mat og drikke utover dagen, selv om det var søndag.

Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.

---

En annen ting var alt søplet som fløt rundt overalt. En del festivaldeltakere, særlig av den yngre garde, utviste en hårreisende holdning, og slengte fra seg søppel i hytt og pine. Inntrykket mitt var at de langveisfarende ikke var de verste i så henseende.

En frivillig trænværing fra “Havfolket” (en dugnadsgjeng som gjør Trænafestivalen mulig å arrangere år etter år) som jeg vekslet noen ord med, uttrykte at denne forsøplingen var noe de satte fryktelig liten pris på, mens hun fortsatte å plukke opp alskens søppel som var strødd utover. Selv fant jeg en knust ølflaske rett utenfor teltet mitt. Sannsynligvis etterlatenskaper fra en tidligere festival.

Men til tross for noen kritikkverdige forhold, så er Trænafestivalen en unik opplevelse. Og når man i tillegg reiser herfra med vissheten om at selveste Trænstaven er besteget, forlater man øyriket med en følelse av tilfredshet og takknemlighet.

  Utsiktsbilder fra Trænstaven (8 stk.)

  Noen bilder i forbindelse med konserten i Kirkhellaren (10 stk.)