Sjokkstart og sjokkslutt - og en god porsjon flaks!
Gjervalhatten
# 371 • 15. – 17. juli 2009
Dag 1 (av 3):
Info
Ankomst: 22:05
Vær: Lettskyet / sol.
Tilbake i Melfjordbotn
For tredje gang i år satte jeg kursen mot Melfjordbotn. Etter to mislykkede forsøk på å ta meg opp på Øverloftet, på nordsida av bygda, ville jeg nå forsøke meg på Gjervalhatten, på sørsida. Også dette fjellet hadde jeg forsøkt meg på tidligere (i 2007), men gitt opp. Mye pga. et vanskelig terreng.
En veistubb fører ned til Litjvatnet.
Atter en gang er teltet slått opp et sted i Helgelandsnaturen – denne gangen innerst i Melfjorden.
Etter å ha slått opp teltet ved det idylliske Litjvatnet, sprettet jeg den første av mine tre halvlitere med skjærgårdspils. Hørte at det var folk på ei hytte litt lenger bort. Storelva levde opp til navnet sitt. Den var atskillig større enn forventet!
Ikke akkurat skjærgård her inne i fjordbotnet, men skjærgårdspilsen smaker like godt for det.
Dag 2 (av 3): Gjervalhatten
Info
Start: 12:30
Framme: 18:15
Tilbake: 23:10
Temperatur: + 17°C
Vær: Overskyet → lettskyet / sol → tåke → overskyet.
Sjokkstart og sjokkslutt – og en god porsjon flaks!
Overskyet! Et tjukt skylag lå langt ned i fjellsidene. Lettere oppgitt over at det nok en gang så ut til å mislykkes å starte en tur fra Melfjordbotn krøp jeg inn i teltet igjen. To timer seinere var imidlertid optimismen på plass igjen. Som ved et trylleslag var himmelen nå blitt blå, og sola strålte. Kun noen ubetydelige skyer hang igjen enkelte steder.
Jeg visste at turen til Gjervalhatten ville bli lang og strabasiøs. Terrenget rundt Melfjorden er noe av det mest krevende som er å oppdrive på Helgeland for en fjellvandrer. Fjellsida på sørsida er preget av tallrike knauser, skråstilte bergskrenter og småstup, og et generelt uoversiktlig landskap, noe som nødvendigvis fører til mye sikk-sakk gåing.
Utsikten begynner etter hvert å gjøre seg gjeldende. Melfjordbotn og Skaviktindan.
Den første og største utfordringen var imidlertid å komme seg over Storelva. Den var stor og den var stri. Litt nedenfor vatnet tvang jeg meg selv uti, og kjempet meg innbitt over. Skoene ble beholdt på, slik at jeg ikke skulle miste balansen. De ble naturligvis søkkvåte, og det samme ble nedre del av shortsen. Elva kom i tre løp, hvorav det første og det siste var de verste.
Jeg knotet meg oppover fjellsida til den lille Larsholtjønna. Heldigvis ble terrenget videre innover mot Gjervaldalen atskillig lettere. Den hatteformede fjelltoppen tronet langt der framme. Den så bratt ut, og med mer snø enn forventet.
Gjervalhatten. Ikke av de mest tilgjengelige fjelltoppene – men desto mer spennende.
Fulgte i grove trekk bredden av de to Gjervaltjønnan, før utsikten åpnet seg mot vest, der fjordarmen Gjervalen og Gjervalvatnet kom til syne. Det som imidlertid gjorde størst inntrykk var vestaværet, som nå kjente sin besøkelsestid. Tung, massiv havskodde kom veltende innover, og den ene fjelltoppen etter den andre ble innhyllet i tåke.
Mot Gjervalvatnet og Gjervalen. Været i vest ser alt annet enn lystig ut.
Jeg var overbevist om at det bare var et tidsspørsmål før også Gjervalhatten forsvant i tåkehavet, men enn så lenge skinte sola på den. Jeg tenkte som så, at jeg fikk gå så lenge sikten var god, men på dette tidspunktet så jeg egentlig mørkt på fortsettelsen.
Enn så lenge ligger Gjervalhatten i solskinn. Men havskodda truer.
Opppover fra Gjervaltjønnan fulgte jeg en rygg som var god å gå, da den besto av fine sva. Imidlertid kom jeg litt for høyt opp i terrenget, slik at jeg måtte gå ned et stykke igjen for å komme meg over ei dyp bekkekløft som kom ned fra Høgtuvbreen. Skodda så foreløpig ikke ut til å legge seg over Gjervalhatten, selv om den lå klistret inntil vestsida av fjelltoppen.
Over skyene er himmelen alltid blå…
Jeg fikk et stadig større håp om å nå toppen av fjellet før skodda. Jeg gikk hastig oppover mot toppen, for det meste på snø. Enkelte steder ville nok stegjern vært ønskelig, for det var som ventet småbratt.
Å gå om kapp med skodda har jeg gjort mang en gang. Som regel taper jeg den kampen.
Omsider kunne jeg plante føttene på toppen av den 1180 m høye fjelltoppen. Det synet som møtte meg var meget vakkert – men samtidig skremmende! Nå hadde nemlig havskodda virkelig festet grepet.
Toppen er nådd!
Vakkert – og skremmende!
Det var et hvitt, massivt tåkehav i de fleste retninger. Men over tåka stakk det opp fjelltopper – den ene mer alpin i formen enn den andre. Særlig var Skaviktindan og de andre tindene ved Svartisen imponerende. Høgtuva i øst så også flott ut. Over tåka og tindene var himmelen blå, og sola skinte.
Toppene ved Svartisen er flotte.
En absurd utsikt mot sør…
Østover er himmelen klar. Mot Høgtuva.
Etter litt mat begynte jeg tilbaketuren. Jeg var forberedt på en tåkevandring store deler av turen, men underlig nok kom jeg så å si ikke i nærkontakt med skodda. Visste ikke ordet av det før jeg befant meg under tåkehavet.
Det går på hælene nedover snøfonnene.
Jeg er forberedt på en tåkevandring nedover dalen.
Tåka hadde krøpet oppover, og lagt seg som et skydekke et stykke oppe i fjellsidene. Da jeg så meg tilbake var også Gjervalhatten i ferd med å bli innhyllet. Jeg hadde hatt en nesten uvirkelig flaks! Slike “kappløp” med værgudene har hendt meg flere ganger før – seinest på en skitur over Svartisen tidligere i sommer.
På vei ned snur jeg meg tilbake, og får se at også Gjervalhatten blir innhyllet i skodde.
Lufta var nå blitt kjøligere. Antrekket var shorts, treningsjakke og lue! Ingen mennesker var å se. Ei heller spor etter menneskelig aktivitet, i form av stier, gjerder, buer, osv, med unntak av den knøttlille toppvarden på Gjervalhatten. Tydelig at dette vakre, men lite tilgjengelige fjellområdet er svært lite besøkt. Et par ryper så jeg derimot, med en skokk av unger.
Gjervaltjønnan. Helt uproblematisk å ta seg fram forbi disse.
Grunnet det vanskelige terrenget gikk det svært sakte ned mot Melfjordbotn, men hvert skritt teller! Godt sliten lengtet jeg nå bare å komme ned til teltet. Men et hinder gjensto – nemlig å vade Storelva.
Mellom trærne hørte jeg at elva larmet noe aldeles fryktinngytende, og da jeg sto ved bredden av den ble jeg sjokkert! Elva hadde flommet voldsomt opp i løpet av dagen, og gikk over sine bredder. Jeg fulgte elva nesten helt oppover til vatnet, der den ble vadet tidligere på dagen. Jeg var i sterk tvil om jeg skulle ta sjansen, men jeg valgte til slutt å satse.
Pulsen var ganske så høy da jeg satte foten ut i de frådende vannmassene. Jeg trampet det jeg klarte mot bunnen for å få best mulig fotfeste. Strømmen måtte ikke få tak! Jeg spente alle musklene, og etter å ha kjempet mot strømmen kom jeg meg helskinnet over. Det midtre løpet var rein og skjær walk-over, bokstavelig talt, før jeg måtte i gang med en ny mental mobilisering for å komme meg over det siste elveløpet. Strømmen rev i kroppen, og den strie elva nådde meg godt oppover lårene, før jeg endelig kom meg velberget over også dette løpet.
Etter denne kraftanstrengelsen tumlet jeg de få meterne bort til teltplassen, vrengte av meg og krøp ned i soveposen. Litt energi-påfyll ble det, før jeg sovnet.
Dag 3 (av 3):
Info
Avskjed: 11:10
Vær: Overskyet.
Fire forsøk
Kroppen føltes tung da jeg våknet. Tydelig at den hadde fått kjørt seg. Likevel var det en god følelse, da jeg visste at formen ville få seg et oppsving etter litt restitusjon. Karret meg ut av teltet og pakket sammen. Fire forsøk måtte altså til før jeg klarte å nå en fjelltopp med utgangspunkt i Melfjordbotn.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException