# 372 • 21. juli 2009

Til de ytterste skjær

For to år siden deltok jeg på en guidet båttur fra Nes på Vega og utover skjærgården i Vegaøyan verdensarvområde til egg- og dunværet Lånan. Turen utover havet var en stor natur- og kulturopplevelse, og jeg syntes det var på tide å delta på en ny båttur i den enorme skjærgården – denne gang til Skjærvær, ytterst i havgapet.

Nes, nord på Vega.

---

Etter å ha betalt for turen på turistkontoret på Gladstad (kr. 600,-), ble kursen satt mot Nes, der båtturen skulle starte. Som turen til Lånan var det også denne gangen turistbåten Kingen som skulle frakte de vel 50 turistene (full båt) utover øyriket. Mens vi ventet på å gå om bord ble det besøk på både E-huset og Lille Lånan, der det var utstilt plansjer med mye interessant informasjon om verdensarvområdet.

Dametoalettet.   

---

E-huset på Nes.

---

Med unntak av en litt kjølig nordavind, var været fint da vi la i vei ut fra Nes. Guiden ønsket oss velkommen, og informerte oss om tilblivelsen av øyriket, bosettingen i værene, verdensarvstatusen, m.m. Sjøsprøyten sto, mens Kingen manøvrerte seg mellom utallige holmer og skjær. Et og annet hus dannet silhuetter mot horisonten. Gjennom Hysværet gikk vi med lav fart, for ikke å skremme opp ea (ærfuglen), før turen fortsatte videre vestover havet, helt til vi gjorde strandhogg i Skjærværet, helt ute ved fallgarden.

Ankomst Skjærvær.

---

Skjærvær har den best bevarte bygningsmassen i hele verdensarvområdet, og ble fredet av riksantikvaren lenge før innskrivningen på UNESCOs liste over verdens kulturarv i 2004. Turistene fikk en introduksjon i det møysommelige restaureringsarbeidet som pågår, før vi ble overlatt til oss selv en drøy halvtime.

Bygningsmassen i Skjærværet er den best bevarte i verdensarvområdet.

---

Værbitt av vestaværet.

---

Fra klyngen av små pittoreske trehus gikk en del av oss opp mot det høyeste punktet på den knøttlille øya. Ettersom Skjærvær er et egg- og dunvær, var det mange såkalte e-baner (små hus til ærfuglen) rundt omkring i terrenget. Fra det høyeste punktet så vi utover Atlanterhavet. Utenfor Skjærvær er det ingenting annet enn hav, og brenningene brøt godt oppetter bergene, litt nedenfor oss. På innersida var det bygget en stor molo.

E-baner er det mange av.   

---

Der storbåra bryt.   

---

Moloen verner mot grov sjø.   

---

Riktignok ligger Skjærværet utsatt til – men en unik turistdestinasjon er det.   

---

I sørøst ligger Søla og Vegafjellene.   

---

Turistbåten “Kingen” transporterer turister til og fra forskjellige steder i skjærgården.

---

Kingen la i vei innover igjen. På turen kom vi ganske nært innpå ei ørn som seilte like over vannflata. I Hysværet klappet båten til kai ved Gåkkå mat- og vinhus, der vi skulle få servert mat og drikke. På menyen sto uersodd, som var en slags fiskesuppe bestående av uer, breiflabb og pigghå. Det smakte fortreffelig, og mange av oss måtte ha to porsjoner. Til kaffen etter måltidet fortalte innehaveren, Øystein Ludvigsen, om mat- og vinhusets historie.

Gåkkå mat- og vinhus i Hysværet er i sin helhet bygd opp av rekved.

---

Øystein var født og oppvokst her ute i Hysvær, og vi kunne se over til barndomshjemmet hans. Gåkkå er et lokalt kjælenavn for ea, fikk vi forklart, og alt tømmeret som er benyttet til å bygge huset er rekved, bl.a. sibirsk lerk. Det er utrolig hva Øystein og kona har fått til her ute, særlig med tanke på at det hverken er innlagt strøm eller vatn her. I tillegg til maten fikk vi også servert mang en morsom historie fra den fargerike og hardtarbeidende karen.

Vi blir servert både fortreffelig uersodd, kaffe og mang en historie som åpner latterdøra på vidt gap. 

---

Tidligere var det både skole, butikk, telegraf og post- og dampskipsekspedisjon på Hysværøyene, og et anselig antall fastboende. Mye av bebyggelsen er tatt vare på. På fjelløya Søla, like vest for Vega, hadde Øystein villsau gående, mens værene befant seg i været.

Gode og mette tar vi avskjed med Øystein Ludvigsen og Gåkkå mat- og vinhus.

---

Etter at vi hadde spist oss mette ble det tid til å rusle litt rundt husveggene. Et skjelett av en liten hval vekket oppmerksomheten til flere. Vi gikk ombord i båten igjen, som fraktet oss trygt innover mot Vega.

Etter en slik fantastisk tur var det en aldri så liten nedtur å måtte vente på ferga til Horn, som var en time forsinket. Når det gjelder Øystein Ludvigsen, så ble det i sin tid laget en film om mannen, med tittelen Å seile sin egen sjø.