Ørtfjellet (Bomfjellet)

Tur nr. 391 / 19. august 2010

stjernestjerne

  • Start: 13:45
  • Framme: 17:05 (varden) / 17:20 (toppen)
  • Tilbake: 19:30
  • Starttemp.: Ca. + 23°C
  • Vær: Lettskyet / sol.

Så svetten siler

Ørtfjellet har jeg hatt på programet i årevis, men dessverre ignorert til fordel for andre fjell. Synd og skam, fordi dette er et fint fjell bestående av mange spennende topper med svært god utsikt både mot austre Svartisen og Okstindan. For de “uinnvidde” er Ørtfjellet det fjellpartiet en har på venstre side når en kjører fra Storforshei og oppover Dunderlandsdalen. En av Ørtfjellets mange topper er Bomfjellet (Bomma), antakelig den lettest tilgjengelige – og denne turens mål.

Fra Storforshei tok jeg av mot Ørtfjell, og begynte turen på østsida av Sagelva. Jeg fulgte en svingete traktorvei oppover lia, som tok meg enkelt og greit opp mot ei gammel hytte på ca 400 moh. Herfra begynte snaufjellet, og jeg tok sikte på ei svær steinblokk høyere oppe i fjellsida.

Det er helt uproblematisk å ta seg oppover fjellsida. Kvannvatnet kommer til syne på vestsida av Bomfjellet.


Fjellet var lettgått, og jeg spiste høydemetere skritt for skritt. Pga en middagsavtale i Bodø seinere på kvelden måtte jeg gå på, for ikke å komme for seint. Svetten silte og rant som bare det i varmen.

Passerte steinblokka og en varde like ved, før jeg fortsatte videre oppover. Nå begynte utsikten for alvor å gjøre seg gjeldende. Bl.a så jeg tettbebyggelsen på Storforshei og motorbanen Arctic Circle Raceway. Fjellet flatet ut i ca 1200 meters høyde, og en staselig varde dukket snart opp.

Varden står på 1307 moh, mens det høyeste punktet er fire m høyere og ligger noen hundre m lenger bort.


I følge kartet sto ikke denne varden helt på toppen av Burfjellet, så jeg fortsatte en 500 – 600 m videre østover mot den virkelige toppen (1311 moh), som for øvrig var helt uten varde. Denne siste etappen var paradoksalt nok den vanskeligste på hele turen med en rekke små bergknauser som måtte forseres, så jeg kan forstå hvorfor varden står hvor den står.

Ørtfjellet består av mange topper: østover mot Sløykholtinden og Ørtfjelltinden. Dunderlandsdalen t.h.


Utsikten var vidstrakt. Okstindan i sør hadde jeg sett nesten hele veien oppover. Men herfra så jeg også Svartisen med alle sine topper, bl.a Sniptinden, Istinden og Snøtinden. I tillegg til utallige Ranafjell så jeg Dønnmannen og De sju søstre ute ved kysten. Sistnevnte fra en uvant vinkel. Lukttinden og de to Finnknean var også iøynefallende i sørvest.

Okstindmassivet ruver i sør. Hjartfjelltinden helt t.v.   


Austre Svartisen brer seg i nordvest. Mange spennende tinder er å se, bl.a Sniptinden (1586 moh).


Arctic Circle Raceway.


På vei oppover hadde jeg lagt merke til en grusvei som gikk langs Sagelva opp til ca 350 moh og ei rørgate som fortsatte videre oppover mot Kvannvatnet. Hverken veien eller rørgata var inntegnet på kartet jeg hadde med. Jeg bestemte meg for å ta sikte på denne veien på nedoverturen.

Nok en fjelltur på Helgeland nærmer seg slutten, og straks er jeg ved veis ende.


Vel nede igjen ved bilen hadde jeg unnagjort nesten 1200 høydemeter på mindre enn to timer. Så ei rype på turen. Da jeg gikk nedover grusveien traff jeg på en ung mann som drev på og trente, og ei voksen dame i bunnen av bakken. Bomfjellet er nok et populært fjell for folk på Storforshei.

Ganske høyt oppe i fjellet la jeg merke til fotspor i noe finkornet leirsand, og et annet sted i nærheten hadde noen tegnet opp et paradis i sanda – et nokså spesielt syn i høyfjellet! For min del ble det definitivt ingen bomtur til Bomfjellet – og middagsavtalen rakk jeg fint.