# 394 • 26. desember 2010
Info
- Start: 10:50
- Framme: 14:55
- Tilbake: 16:55
- Starttemp.: – 13°C (Svenningdal)
- Vær: Overskyet.
Opp og ned – langs en oppstaket led
Det hadde skyet over og blitt adskillig mildere i været etter de siste dagenes ekstremkulde, da jeg la i vei fra Kvannlia ved øvre Fiplingvatnet. Likevel var det langt fra mildvær. Målet var å følge veien som snor seg oppover Kappfjellet mot TV-masta, for så å gå fjellet sørover, og til slutt komme ned i Jervskardet.
Skifellene er festet, og jeg gjør meg klar for en ny tur.
I et jevnt tempo gikk jeg kilometer etter kilometer gjennom ganske monoton bjørkeskog. Det eneste interessante som skjedde på denne strekninga var da 12 – 13 snøhvite ryper fløy opp – et uvanlig høyt antall nå til dags. Plutselig sa den ene skifellen takk for seg, og jeg fryktet en strabasiøs ferd oppover fjellsida, da jeg ikke hadde skismurning med. Men laussnøen (ca 10 – 15 cm) ble snart avløst av hardpakket snø, og dermed lettere forhold.
Jeg passerer en bom, men turen til Kappfjellet blir så visst ingen bomtur!
Den svingete veien snodde seg oppover Kappfjellet, men hadde det ikke vært for særdeles god merking i form av høye veistikker som sto tett plassert, ville veien for det aller meste vært usynlig. Likevel var det et drøyere stykke enn antatt, og jeg måtte gi beskjed om endret hentetidspunkt. Planen om å gå fjellet sørover mot Jervskardet ble dessuten forkastet, da jeg fant det mest fornuftig å ned igjen samme vei.
Merkinga oppover fjellsida er det ingenting å si på.
Utsikten mot øvre Fiplingvatnet, Simskardet og Sæterfjellet var så god som den kunne bli under de rådende forhold. Men det overskyete været gjorde at tida med dagslys til disposisjon allerede nå var i ferd med å ebbe ut.
Fjellsida ble slakere mot toppen, og ei stripe med rødlig klar himmel kom til syne over Tosenfjellet i vest. Vakkert! Like etter kom den gråsvarte TV-masta til syne, en drøy km foran meg. Jeg satte fra meg skiene, og gikk kun med skistaver bortover mot masta.
Jeg snur meg og ser meg tilbake mot øvre Fiplingvatnet og Sæterdalen.
Jo høyere jeg kommer, dess slakere blir fjellsida.
TV-masta kommer til syne.
Her oppe hadde jeg kun vært en gang tidligere – i 1992, sammen med pappa og søstra mi. Men den gang tok vi oss opp fra Svenningdalen. Masta ble for øvrig oppført først på 1960-tallet. Selv om mørket nå begynte å få overtaket, så jeg ikke mørkt på tilbaketuren pga den gode merkinga. Uten veistikkene ville jeg ha slitt.
På grunn av at mørket kommer sigende kan jeg ikke bli lenge på toppen.
På slike turer får ofte tankene fritt spillerom. I forkant av turen hadde jeg lest litt i Gardshistorie for Grane om hvordan forholdene var da de første gårdbrukerne slo seg ned i Fiplingdalen:
I nesten 100 år var Stor-Fiplingdalen den eneste gården i dalen, “og brukerne der oppfattet det slik at de disponerte over det vidstrakte dalføret i heile dets lengde”. Da det utover 1800-tallet begynte å slå seg ned nybrottsmenn og -kvinner andre steder i dalen oppsto det konflikter, særlig med tanke på fiske i de to Fiplingvatna.
I 1918 “det store vargåret” kom Ludvig Larsen, gårdbrukeren på Kvannli gård, kjørende på isen på vatnet. På tur hjem ble han forfulgt av en vargflokk, men kom seg velberget i hus. Noen år tidligere, i 1898, kunne ei av Mosjø-avisene melde at en av sønnene på Kvannli gård hadde blitt overfalt av fire varger da han var ute og så til rypesnarene. [Kilde: Kjell Jacobsen: Gardshistorie for Grane, Vefsn bygdebok, særbind 3C, side 22 og 29.]
Da gården i Kvannlia ble ryddet var det den sydligste i Grane, og lå svært avsides til. Når det gjelder øvre Fiplingvatnet så er det sørsamiske navnet på dette Eerhtsege / Eerhtsjaevrie, som direkte oversatt betyr Ørnvatnet. Også dette i følge bygdeboka.
Nede i skogen ble det veldig mørkt, og jeg hadde problemer med å skimte skiløypa foran meg. Men etter en times gange kom jeg omsider til Villmarksveien. Sliten og tørst kunne jeg sette meg inn i en varm bil – nok en turopplevelse rikere!
Tags: lokalhistorietopptur-ski
