# 395 • 28. desember 2010
Info
- Start: 9:20
- Framme: 17:30
- Starttemp.: – 22°C (Svenningdal)
- Vær: Lettskyet / klart → delvis skyet / klart.
I jervens fotspor
Målet var krystallklart: jeg skulle gå fra Fiplingdalen til Svenningdalen – en tur jeg aldri tidligere hadde gjort. Der veien mot Bruholen tar av fra Fiplingdalsveien ble jeg satt av. Nå hadde jeg å komme meg hjem for egen maskin!
Jeg labbet av gårde før det hadde blitt ordentlig lyst mot gårdene i Bruholen, langs lille Fiplingelva. Plutselig får jeg se et dyr pile over veien. Nøyaktig hva det var er jeg sannelig ikke sikker på, men av det korte glimtet jeg fikk, kunne jeg konstatere at det var på størrelse med en røyskatt. Veien var brøytet og fin å gå.
På vei mot gårdene i Bruholen.
Over Nonstindan i Kappfjellet lyste månen blekt – i ferd med å gi tapt for en gryende dag. Og på vei mot den øverste gården, Kildhaugen, hadde morgensola begynt å fargelegge fjellranden foran meg i en rødlig farge.
Ved Litj-fiplingelva. Kappfjellet og Kappskardet i bakgrunnen.
Gårdene i lille Fiplingdalen ligger alle relativt høyt, og når det gjelder nettopp Kildhaugen så er det kun Svartvassgården nord for Vefsna som ligger høyere i Grane kommune.
Det offisielle navnet på gården er Derut, som ifølge Gardshistorie for Grane skal bety “utover der” – enkelt og greit! Da gården ble ryddet tidlig på 1800-tallet lå den ved den gamle Fiplingveien, som folket på den eldste gården i dalen, Stor-fiplingdalen, hadde brukt gjennom flere generasjoner når de skulle til bygds, og videre ned mot Vefsnfjorden og Kulstadsjøen – ei strekning på adskillige mil.
Etableringen av den første gården i lille Fiplingdalen (eller Litj-fiplingdalen) utgjorde startskuddet for en bølge av nybyggere som slo seg ned i de øvre deler av Grane og Hattfjelldal mellom ca 1820 og 1870. Inntil da hadde disse områdene vært samenes land, og uten fast bosetting. (Alle disse opplysningene er hentet fra Gardshistorie for Grane, Vefsn bygdebok særbind 3C.)
Da den gamle gården i Stavassdalen skulle gjenreises for noen år siden, ble tømmer fra et hus på Derut benyttet. Huset var fra ca. år 1900 og i god stand (kilde: Stavassdalens venner).
Den innerste og øverste gården i dalen, Kildhaugen (Derut).
Ovenfor gården monterte jeg på de nesten utslitte fellene, og de gjorde nytten ei stund. Til alt hell var det en breid og god scootervei oppover lia, men jeg fikk snart på følelsen at jeg var på tur i litt feil retning. Løypa gikk mer og mer nordover, mens jeg skulle vestover mot Kappfjelltjønna.
Denne løypa var svært grei å følge oppover lia, men dessverre fører den meg noe ut av kurs.
Dermed var det bare å bryte av, og kjempe seg gjennom masser av laussnø – i riktig retning. Selv om det ikke var mer enn 600 – 700 m opp mot tjønna fikk det tunge føret virkelig hjertepumpa til å slå.
Ved Kappfjelltjønna tok jeg meg en liten pause. Jeg hadde aldri vært ved denne tjønna før, og den var vel en tanke større enn det jeg hadde sett for meg. Snøforholdene her oppe var hardere, og det var en grei sak å ta seg over på den andre sida. Dessuten hadde jeg kun ca 40 høydemeter igjen før jeg var i det lille passet vestenfor. Derfra var det stort sett nedover resten av turen, og jeg så i det hele tatt lyst på fortsettelsen.
Det er en sann fryd å gå over Kappfjelltjønna. Foran meg ligger Nonstindan, men jeg skal t.h. for disse.
Ved Kappfjelltjønna fikk jeg for øvrig se sola (for første gang denne jula), og omgivelsene rundt meg ble opplyst ei lita stund. Men snart var det kun fjelltoppene som fikk sollys på seg.
Oppe i passet mellom Nonstindan og Kappfjelltuvan kom bl.a Okstindan, Dårtindan og Geittinden til syne i nord. I vest ruvet Visttindan, og bak meg de avrundede toppene i Børgefjellet.
Vintersol over Visttindan (t.h.) og Kvitfjellet (t.v.) i vest. Jeg befinner meg i skardet mellom Kappfjelltjønna og Båfjelldalen.
Det var mange spor å se i snøen, men ett spor vakte særlig interesse – jerv! Ingen tvil. Jerven hadde gått i samme retning som jeg selv hadde tenkt å gå i, og jeg bestemte meg for å følge sporene et stykke. Det var fascinerende å tenke på disse rovdyrene som vandrer omkring her i ødemarka, selv om ikke alle er like begeistret for disse.
Nå var det å komme seg ned i Båfjelldalen, og jeg bestemte meg for å ta korteste vei. Igjen ble snøen laus – fryktelig laus! Av og til gikk snøen til knes, og det var litt av en prosess bare å komme seg ned i dalbotnet. Det gikk umåtelig sakte, men jeg tok ett skritt om gangen. Ute på myrene var det en tanke bedre fremkommelighet, før det atter bar inn i krattskogen igjen. Fant ut at jeg ville prøve å følge et bekkefar. Det gikk ikke så verst, helt til jeg brøt igjennom isen! Det hadde jeg ikke trodd etter den langvarige kuldeperioden. Ekstra frustrerende var det at jeg mistet det ene skiet støtt og stadig.
I jervens fotspor.
Det begynte for alvor å mørkne, og det eneste jeg fokuserte på var å komme meg nedover til gården i Båfjelldalen. Derfra var det vei de siste sju km ned mot Svenningdalen. Det var et sant blodslit å baske seg fram i den djupe laussnøen. Men så skimtet jeg ei scooterløype foran meg. Jeg var så glad over dette synet at jeg la meg på rygg i den og fylte lungene med frisk luft. Var vel i ørska en 10 – 15 minutter, før jeg kom til hektene igjen og innså hvor jeg var hen.
Jeg reiste meg og fulgte løypa bortover mot husene på gården. På veien merket jeg at kroppen hadde fått kjørt seg. At jeg var sulten brydde jeg meg mindre om. Tørsten derimot var så påtrengende at jeg var villig til å spise snø.
Veien var noe sandet nedover mot Svenningdalen, og det gnistret til tider godt under skiene i mørket. Det var likevel ikke altfor problematisk å ta seg nedover.
Vel nede ved E6 visste jeg at målet om å gå fra Fiplingdalen til Svenningdalen var nådd. Det var merkbart kaldere i lavlandet enn i høyden, særlig nå på slutten av turen beit kulden godt. Etter å ha kommet inn i varmen, var det rett i kjøleskapet for å finne seg noe leskende å drikke, og tre liter appelsinjuice gikk ned på høykant i løpet av rimelig kort tid!
Tags: lokalhistorieskitur
