# 405 • 22. juli 2011

Ikke gull alt som glimrer – på utkikk etter bergkrystall

Østover eller vestover? Det var problemstillingen etter noen høyst ustabile værutsikter. Planen om å bestige et bratt og utsatt kystfjell ble til slutt ofret til fordel for en typisk vandretur i et vidstrakt og lettgått fjellområde i Hattfjelldal kommune. Det skulle jeg ikke angre på!

Et massivt og tungt skydekke tilslørte de fleste høyere fjelltoppene på vei østover, deriblant Krutfjellet og Kjerringtinden. Til og med Hatten stakk opp i skyene, og jeg fryktet ei stund for at den planlagte turen til Våkfjellets høyeste punkt skulle bli temmelig amputert.

Kursen settes mot Hattfjelldal.

---

Våkfjellet (eller Vågfjellet som det feilaktig står i M711-kartene) er det fjellområdet som ligger mellom Krutfjellet i nord og Hattfjellet i sør, og en tur hit hadde lenge stått på ønskelista. Da jeg ble oppmerksom på at denne fjellturen lot seg kombinere med et besøk til de nedlagte bergkrystallgruvene i Krystallhaugen, gikk jeg for dette. Turen opp til nevnte kulturminne er anbefalt og omtalt både på Krutfjellvegens hjemmesider og Turbok på nett.

Jeg tar meg tid til å lese om den tidligere gruvevirksomheten i Krystallhaugen.

---

Drøye 2,5 km øst for “Varntresk-krysset” startet den vel 3 km lange turen opp mot Krystallhaugen. Stien var god, men dessverre noe gjengrodd av småbjørk en del steder.

Vel oppe ved gruvene glitret og blinket det både hist og her i slagghaugene, da sola var i ferd med å bryte gjennom, og jeg begynte å se meg om etter bergkrystaller. Men selv om det glitret rundt føttene på meg var jeg ikke i stand til å finne en eneste bergkrystall.

Ikke gull alt som glimrer – ei heller bergkrystall.

---

Det fikk så være – dette var likevel en spesiell plass å befinne seg. Ikke minst gjorde de mange gruveinngangene inntrykk, og bar vitnesbyrd om en forgangen næringsvirksomhet. Gruvedriften foregikk i tidsrommet 1945 – 1952. Bergkrystall var på denne tida svært ettertraktet for bruk i radioapparater – såkalte krystallapparater (kilde: Krutfjellvegens nettsider). På den andre sida av et lite dalsøkk nedenfor slagghaugene kom det for øvrig stupende ned et flott fossefall.

Ei av flere gruver i området.

---

 En vakker foss i Våkvasselva

---

Hvis jeg skulle rekke toppen av Våkfjellet innen rimelig tid, kunne jeg ikke bli for lenge ved gruvene, så jeg fortsatte snart videre. Selv om jeg nå kom over skoggrensen var det et noe uoversiktlig landskap med knauser og tjønner som lå foran meg. Ved ei av tjønnene hadde en liten gjeng laget bål.

Terrenget er noe knausete bortover mot Våkfjellet.

---

Et tilbakeblikk mot Våkvasstjønnan.

---

Etter et par km kom jeg til en stor varde – midt mellom Våkvasstjønnan og det atskillig større Våkvatnet i øst. Her måtte jeg ta stilling til om jeg skulle følge dalen som Våkvatnet ligger i videre østover, eller om jeg skulle ta meg direkte opp på Våkfjellet på sørsida av dalen. Jeg valgte det siste alternativet, da jeg så at det vokste betydelige mengder vierkratt langs vatnet. Dessuten liker jeg meg godt i høyden pga. utsikten. Skyene var nå i ferd med å forsvinne fullstendig, og godværet satte inn for fullt!

Foran meg ligger Våkvatnet. 

---

Et stykke oppe i fjellsida satte jeg meg ned og beundret utsikten, mens jeg inntok fast og flytende føde. Betydelige deler av det svære Røssvatnet var synlig. Spesielt artig var det å se rett innover den mange km lange Vesterbukta, med sørbredden av vatnet i forgrunnen – totalt en ca. to mil lang “stripe” med ferskvann.

Hver gang jeg er på disse trakter sommerstid får jeg nærmest på følelsen av å befinne meg ved kysten. Det store og buktede Røssvatnet minner ikke så rent lite om et fjordsystem, selv om vatnet i realiteten er å anse som en fjellsjø, beliggende 384 moh. – vel 160 m høyere enn flystripa i Hattfjelldal. Omkring vatnet tok fjelltoppene på vestsida mye oppmerksomhet, bl.a. Geittinden og Kjerringtinden. Okstindan ble derimot liggende i skjul for det over 1400 m høye Krutfjellet, som lå som en koloss i nord.

Røssvatnet med Røssvassholmen.

---

Jeg kom meg fort opp i 1100 meters høyde. Den høyeste toppen, som jo var målet for turen, lå imidlertid 4 km lenger øst, og raget “hele” 34 meter høyere! Så det var bare å ta tida til hjelp og gå på. På veien mot den høyeste toppen måtte jeg først ta meg ca 150 m ned i en dal, og så oppover en ny fjellrygg på den andre sida.

Jeg satte meg ned og så ned i denne villmarkens dal, og fikk en fornemmelse av å være i Børgefjellet. Landskapet bestod av de samme terrengformasjonene, med slake og grønne fjellsider, vann og bekker. Atter en gang fylte jeg opp flaskene med friskt fjellvann, men grunnet lemenår var det med en viss skepsis. Harepest er visstnok ingenting å trakte etter. Lemen var det å se absolutt overalt, og etter hvert sluttet jeg å skvette til av de hese hylene deres.

Endelig har jeg toppen i sikte, men jeg må ned i en dal først.

---

På vei mot toppen kom plutselig Okstindan til syne bak Krutfjellet. Det samme gjorde brefallet mellom Okstindbreen og Steikvassbreen. Et mektig syn! Ellers hadde jeg utsikt mot de høyeste toppene i Børgefjell i sør, bl.a. Kvigtinden og Jetnamsklumpen. Lukttinden og Dårtindan i Nord-Vefsn var svært iøynefallende, grunnet den frie siktlinja over Røssvatnet.

Okstindan og Okstindbreen dukker opp bak Krutfjellet.

---

Omsider kom jeg til toppvarden, som hadde et litt snodig utseende. Den var for øvrig plassert midt på et flatt berg. Typisk nok lå det et lemenlik kun få cm fra varden.

På toppen av Våkfjellet (1134 moh.).

---

Tilbaketuren forløp ikke helt uten dramatikk. Jeg bestemte meg for å følge minste motstands vei ned mot Våkvatnet. Etter å ha tatt meg gjennom et lettgått pass i fjellet, kom Våkvatnet til syne i dalen under meg. Jeg fortsatte rett fram, da jeg med ett innså at jeg befant meg på kanten av et stup! Kartet ble røsket opp av sekken i en fei og finstudert. Jeg fant ut at jeg hadde havnet på feil side av et par berghammere. Bortenfor disse så terrenget ned mot Våkvatnet greit ut.

Jeg vendte om 150 grader og prøvde å komme meg forbi de bratte berghammerne. Det var lettere sagt enn gjort! Jeg måtte passere et område med usedvanlig store steinblokker, med glefsende sprekker mellom seg. Jeg hoppet fra blokk til blokk til jeg hadde kommet meg rundt berghammerne og priset meg lykkelig over at det hadde gått bra, fordi her hadde det vært fort gjort å sette seg fast. Nå var det imidlertid grei skuring ned mot vatnet.

Hit – men ikke lenger. 

---

Det er mye vakkert i naturen, for eksempel disse blomstene som jeg ikke kjenner navnet på. 

---

Himmelen, som for få timer siden var blå og fin, var igjen blitt grå, og lufta ble av og til fylt med yr. Langs vatnet var det enklere å ta seg fram enn det jeg hadde innbilt meg. Ved et naust i vestenden ble det på ny en pause. De seks polarbrødene jeg hadde med meg ble i minste laget for en slik tur, og det som var igjen i tuben med skinkeost gikk ned på høykant, etter at brødene var fortært.

På vei mot Krystallhaugen kom jeg over noe merkelig merking, i form av plastposer festet til trær og busker. Igjen så jeg meg om etter bergkrystall, men ga fort opp. Oppdaget imidlertid en ganske stor gruveinngang, som jeg ikke hadde lagt merke til på vei oppover. Her hadde det fint latt seg gjøre å spasere rett inn i mørket, men jeg avstod fra denne “fristelsen”.

Langs Våkvatnets bredd. 

---

Yret gikk over til regnbyger, og nå på slutten av turen regnet det konstant. Trær og busker jeg kom borti var selvsagt våte, og det samme ble jeg. Prognosene om ustabilt vær hadde slått til for fullt. Hilste på en svensk barnefamilie før jeg kom ned til bilen igjen. I det jeg vrengte av meg de utslitte og gjennomvåte fjellskoene mine pilte et lemen mellom føttene mine. Jeg så ingen fjellvåk på turen til Våkfjellet, men observerte ti ryper og et par ender med unger som svømte på ei lita tjønn.

Turen bød på både vill natur og kulturhistorie, slik jeg liker det. Vel tilbake i Svenningdalen fikk jeg servert nyheten om terrorhandlingene på Youngstorget i Oslo og massakren av AUF-deltakere på Utøya i Tyrifjorden.