Saufjellet

Tur nr. 408 / 2. august 2011

stjerne

  • Start: 14:55
  • Framme: 17:40
  • Tilbake: 19:55
  • Starttemp.: + 18°C
  • Vær: Delvis skyet / sol → lettskyet / sol.

Møte med albinorein

Ettersom havskodda lå tjukk på kysten ble turplanene mine der ute avlyst. Heldigvis finnes det også et vell av attraktive innlandsfjell å velge i, og etter en rask titt på lista over årets prioriterte turmål, bestemte jeg meg for å kjøre E6 nordover mot Mo i Rana og videre innover Plurdalen. Saufjellet var mitt nye turmål – tilsynelatende et anonymt fjell, men likefullt blant Helgelands 150 høyeste fjell (PF > 50 m) og med en flott utsikt mot bl.a. Okstindan.

På vei gjennom Mosjøen så jeg at skodda hang tung og grå utover Vefsnfjorden, og det var ikke lenger fnugg av tvil om at jeg gjorde det rette. Nesten helt oppe ved den store demningen ved Kallvatnet parkerte jeg, og etter å ha tatt meg til fots de siste hundremeterne opp mot demningen, kunne jeg omsider ta fatt på fjellsida. Litt småbratt var det de første 200 høydemeterne, men da disse var unnagjort begynte fjellet å flate ut.

Saufjellet i Rana – et lettgått og vakkert fjell.


Det var tydelig at lufta var fuktig i dag. Den høye relative fuktigheten gjorde at temperaturen ikke skulle senkes særlig mye før lufta kondenserte. Eksempelvis lå det tåkedotter over de små snøfonnene som fortsatt ikke hadde smeltet i løpet av sommeren. Svetten rant og skjorta var gjennomvåt etter kort tid. Likevel var det trivelig å være på fjelltur denne dagen, og det ble bare mer og mer blå himmel å se.

Fjellet var svært lettgått, men etter hvert ble det noe mer vind, og en jakke måtte på. Fortsatte likevel i shorts helt til topps. Det er bare en helt ubeskrivelig følelse å vandre uanstrengt i høyden med flott utsikt i alle retninger, og spesielt synes jeg det er fint å være på fjelltur i august som vi nå hadde bikket inn i. En varde kom til syne, men det høyeste punktet lå ca 500 m lenger øst, og jeg fortsatte naturligvis dit.

Melkfjellets to topper kommer til syne i sørøst. Det samme gjør en varde, som viser seg å ikke være toppvarden.


Den knøttlille varden på toppen av Saufjellet (1267 moh) fungerte utmerket som stol, og jeg satte meg ned og beundret utsikten, som var vid i alle himmelretninger. Langt i vest så jeg skodda komme veltende nedover fjellsidene som en gråhvit grøt, men jeg var altfor langt øst til at den utgjorde noen trussel. Likevel hang det noen tåkedotter også i enkelte innlandsfjell, men disse forsvant utover dagen.

Okstindan ruvet i sørvest. Ingen tvil om at Nord-Norges høyeste fjelltopper tar seg best ut fra denne vinkelen. I motsatt retning dominerte Junkerfjellet med Junkeren utsikten, med Kallvatnet nedenfor. I nord hadde jeg Saltfjellet med bl.a. det majestetiske Ørfjellet. Noe nærmere lå Sauaksla i vest og de to markante toppene på Melkfjellet i sørøst. I tillegg så jeg deler av Storakersvatnet og den svenske innsjøen Över-Uman.

Toppvarden blir nyttet som stol.


Okstindan i sørvest er og blir et flott skue.


Den 1324 m høye Sauaksla sett fra Saufjellet. I skardet nedenfor ligger turisthytta Sauvasshytta.


Det blåste ganske friskt på toppen, så jeg ble ikke særlig lenge der. Men heller litt vind enn mygg og knott, som det for øvrig har vært bemerkelsesverdig lite av i år. Nedover fulgte jeg i grove trekk den samme veien som jeg hadde kommet opp, men gikk en litt mer østlig rute. Kun en eneste rype var å se. Denne rypa sprang bortetter berget og voktet ungene sine.

Rein var det derimot mye av. På vei oppover la jeg merke til en flokk på 20-25 dyr på en snøbre, mens jeg totalt i løpet av dagen nok så en 70-80 rein. Det var et såpass høyt antall at jeg etter hvert ikke lot meg affisere. Men på tilbaketuren ble jeg vitne til noe som jeg aldri tidligere har sett – en albinorein! Mer eller mindre hvite reinsdyr hadde jeg sett før, men aldri et så til de grader kritthvitt dyr som dette. Det kunne virke som at dette var et utstøtt individ, uten at jeg kan si det med sikkerhet.

En ekte albinorein! Den synes helt sikkert at den tobeinte er en merkelig skapning.


At dette var en ekte albino var jeg ikke i tvil om, da øynene hadde en umiskjennelig rødfarge. Men like oppsiktsvekkende som utseendet på dette dyret var adferden. Mens jeg tok meg nedover fjellsida sprang albinoreinen i sirkler rundt meg – sikkert tre, fire ganger – i et rolig tempo, før den stoppet opp og så meg fortsette nedover fjellsida. Hvor vanlig dette synet er, skal jeg ikke si noe om, men for meg var det en temmelig spesiell naturopplevelse.

Blenda hvit.


En herlig seinsommerdag i fjellet. Utsikt i retning Svartisen. 


Snart var jeg såpass lavt i terrenget at jeg så rett ned på demningen i vestenden av Kallvatnet. Dette vatnet er faktisk Helgelands tredje største, med sine 28,61 km2. Kun Røssvatnet og Storakersvatnet er større. Tidligere ble vatnet benevnt som Kaldvatnet (også et eget M711-kart har dette navnet), men i dag er det altså Kallvatnet som gjelder. La merke til flere motorbåter som la fra land i starten av turen. Området er et populært hytte- og turområde for ranværinger, med bl.a. flere T-merkede stier.

Det store Kallvatnet med Junkeren i bakgrunnen.


Demningen kommer til syne, og da er det ikke langt igjen.


Plura og Plurdalen.


Vel nede ved bilen var jeg fornøyd med at det hadde blitt en fullverdig fjelltur på innlandet denne dagen, selv om de opprinnelige planene om tur på kysten hadde gått i vasken, grunnet den lunefulle havskodda.

You may also like...